Idag stod jeg og venta på t-banen i flere kvarter. Det var isende kulde og jeg kunne sikkert knekt tærne mine uten å merke store forskjellen, det var bare så sæbla kaldt. Oslo er allergisk mot snømengder over 3 mm, så idag stoppa det helt opp. Vinden var spesielt kald, og på Forskningsparken Stasjon var det fint lite av vegger som ga ly. Jeg begynte til og med å grine da den tredje t-banen ble innstilt. Jeg visste ærlig talt ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg var så sint på Oslo Sporveier og fortvila over at kulden begynte å svi i kinn, armer og bein.

Kvelden og natten før satt jeg hjemme i stua til mamma og pappa. Vi spiste ribbe, koste oss med mandariner, lakris og nøtter. Jeg kunne sitte med dataen og plundre, mens varmen fra ovnen ga en digg temperatur i rommet. Jeg fikk mast meg til 2.20-dyne, for de er nemlig lange nok til at man kan brette inn under beina, og dermed bli varm og god. Frokost dagen etter var deilig, hjemmelaget brød med julesylte og sennep (min nye favorittkombo. SA noen gæmlisungdom?) Pappa hadde dårlig samvittighet for at han ikke fikk kjørt meg i det dårlige været noen minutter senere, og sammen med mamma holdt de meg oppdatert om når t-banene kom, og tipsa meg om taxi når jeg til slutt stod og ventet på den hersens kollektivtrafikken.

Og resten av dagen gikk tankene mine til de som
opplever dette på fulltid, ikke bare noen få deler
av dagen, men virkelig hele tiden.

Mennesker som er ute hele kvelden. Hele natta. Hele morgenen. I den kulda. Det er helt uutholdelig. Slike som ikke har en mamma og pappa som sitter og tenker på dem, ringer og gir oppdateringer. De som ikke har spist et måltid på 57 timer, og som er utmattet. Alle som sover ute i flerfoldige minusgrader, pluss denne grufulle vinden som føles som sylskarpe kniver.

Så... hvor lenge skal de ha det sånn? I et av verdens mest rike land. Jeg bare lurer og spør.