Er det feil å bruke masker?

Er masker egentlig en følelse, eller bare en annen del av min personlighet? Hvis jeg egentlig har en dag som er malt i dårlige fargeskalaer, men plutselig møter en som gjør meg virkelig glad -er jeg da en flittig bruker av en maske, eller har en klart å hente frem en side av meg som gjør at jeg glemmer den grå skalaen? Jeg har hatt dager i det siste som er veldig delt: Intens glede VS bekymringer. Og de flettes inn i livet mitt, og blir brått en del av min personlighet. Noen vet hva jeg tenker om ting, tang & tare, og stusser kanskje dermed over min, for eksempel, glede.

Kan Kari være så blid nå?

Er det ekte, eller føler hun på press med å være blid og morsom? Nei. Jeg er ikke der nå. Men livet, iallefall mitt, er ikke svart/hvitt. Jeg kan i det ene øyeblikket være så glad, fornøyd og livsglad jente idet jeg skal møte ei annen god ei på kino. Jeg kan virkelig nyte livet mitt, le godt av filmen vi ser, og legge positive og håpefulle fremtidsplaner med henne. Så kan t-baneturen hjem gi meg tanker som gjør meg urolig og tankefull. Men det er like fullt ekte. Særlig når jeg går ut av t-banen med et smil om munnen, fordi ei nydelig ei ringte og spurte "kan jeg sende denne mld til han?! -eller skjønner han at jeg er gira da?" og jeg fikk dyppa min pensel i en fargeskala som heller vender mot gul, hvit og orange. Kanskje lysegrønt, fordi håpet er lysegrønt. Men maske? Nei. Ikke så lenge man er tro mot seg selv.