Jeg har alltid vært glad i kjoler.

(se min kjole)

Den første jeg husker, var en matroskjole. Med marineblått stoff og hvite kanter. Når jeg snurra rundt og rundt i 300 km/t (ja, det føltes så fort og kjapt) var det akkurat som om jeg letta, fordi skjørtet på kjolen ble som en fallskjerm.

(den er grønn som skogen)

Videre husker jeg den hvite- og rosastripete kjolen min. Med blondekrave. Når jeg i tillegg fikk på meg stråhatten, da følte jeg meg like vakker som prinsesse Diana. Minst.

(alt hva jeg eier, det er grønt som den)

Tante Bassa-kjolen. Åh. Den prikkete. Her var det ikke noe Sunniva, nei. Tante Bassa var min helt. Hvorfor den prikkete kjolen ble kalt det, aner jeg ikke. Men det var utrolig stas å gå med den!

(det er fordi jeg elsker alt det grønne)

Jeg husker min bestevenninne Anette (hun som jeg lekte "rømme fra heksa" med, og lagde biff av barken på trærne) -hun hadde besteforeldrene bosatt i samme gate som jeg. Oppe på loftet hos de (jeg får faktisk kriblinger i magen når jeg skriver dette. Viner for meg selv, omtrent) var det et skattelager uten like. Vi dro verden rundt der vi rota rundt i minnene til de to gamle. Og målet var det samme, alltid alltid; De nydelig kjolene fra Gran Canaria. En gul og en blå. Silke. Med volanger, blonder, store skjørt, puffermer og korsett i ryggen. Du kan TRO vi følte oss fine. Vi var to prinsesser som skulle på ball og danse hele natta.

(..og fordi en postmann er min venn!)

"De fleste kvinner velger kjoler med større omhu, enn de velger sine menn"
Coco Chanel.