Når man er så sur at man må le...

Jeg gir deg to situasjoner som er umulig å endre:

Situasjon 1)

Du (les: Jeg) våkner 09.27 på Nordstrand, og begynner på jobb i sentrum klokka 09.30. T-baneturen i seg selv tar 26 minutter. Gåtur til og fra stoppene tar tolv minutter, og husk å ta 20-bussen ett stopp oppover. Detvilsi at du er nesten en time etter skjema, og må jobbe det inn dagen etterpå. Nesten 9 timer på jobb. FINT.

Situasjon 2)

Du (les: Jeg) bestemmer deg for å gå (!) fra sentrum og opp til Nordstrand. Greit den første halvtimen, og den fjorten millioner meter lange oppoverbakken mot Ekeberg, men når du så begynner å surre deg bort på veier du ikke trodde fantes -og ingen buss- eller trikkestopp er å oppspore OG når du endelig, etter førti år i ørkenen, finner et busstopp, så er neste holdeplass Holmelia (idotiske SL-busser) -det er DA du bestemmer deg for å aldri mer være "impulsiv og eventyrlysten, og klar for å bli kjent med en ny bydel". Heldigvis har du (les: Jeg) bare spist en youghurt siden krigen, og magen skriiker etter oppmerksomhet.

Så da vet vi dette, folkens, at det funker ikke.
Kan ikke du (les: Jeg) lære av disse feilene?