Jeg jobber i barnehage, og har lagt merke til hvordan barn er. De er totalt avhengig av at jeg legger til rette for dem; Hvordan skal de ellers få i seg mat, lagt seg i rett tid og få skiftet bleie? Jeg mener, hadde det vært opp til dem -da hadde de jo bare surra rundt uten disse tingene. Men siden jeg ser lenger, og vet hva som er best for dem, så gjør jeg slik at de må gjøre disse tingene. Hvis ikke, ville resultatet blitt at de hadde liggi på gulvet og grini, vært sure, utsulta og overtrøtte. Jeg er jo ikke en av disse ungene, men jeg kjenner de bedre enn de kjenner seg selv. En annen veldig fin ting, er at de er impulsive. Uten en bekymring i verden, går de på med en naiv tro om at ting alltid vil ordne seg. De er frie, og lever ut sine personligheter til det fulle! Er de sure en dag, så er det ikke mye tvil om det. Smilene er også så ekte, at det gjør vondt i smilehullene. De er tillitsfulle til oss voksne, og stoler på at vi ordner opp.

Barn
Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: "Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." Mat, 18.2