Tour De Maridalsvannet Rundt

Idag var dagen da jeg døde så sakte at jeg følte jeg levde. Dagen for sykkeltur med Silje Melau Hushovd Pettersen var endelig kommet. Jeg er ekstremt glad i å sykle, så dette her skulle gå min vei, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Vi begynte i Nydalen.

Jeg husker jeg spurte litt sånn forsiktig (men likevel, med et dypt alvorstynget poeng bak fliringa og latteren) om det var mye bakker vi skulle overleve. Silje kunne roe meg ned, og sa at det var bare litt oppoverbakker i begynnelsen.

Okay. Det var godt.

"I begynnelsen" viste seg å være like relativt som sporveiens "nå" når man venter på et trikkestopp, og nedtellingen fra ti minutter har brukt seksten minutter, og har parkert på "nå" i et par-tre minutter. For disse bakkene tok virkelig ikke slutt. Lange, korte, seige, bratte, slakke. Nevn en bakketype -Maridalen har det. E låvåh.

Men. Det finnes pustepauser.

På et tidspunkt var jeg så fortvila at jeg var kun to-tre blunk unna å begynne å grine. For der stod vi, halvveis hjemmefra og halvveis til målet, altså måtte jeg sykle videre. Siden lungene jobba på spreng og beina var nede på en tråkketur mørke daler der motivasjonen er fraværende -ble det brått vanskelig å sykle. Siden kroppen min vrengte seg i smerte.

Det er da det skjer.

Fire-fem staute karer i sine beste år står 60 meter lenger unna. De har smashing sykkelutstyr, upåklagelig konidsjon, de nyeste syklene og den beste stemningen. Kontrasten kunne dermed ikke gjøres stort større. Jeg kommer, dødssliten, i første gir (!) på flat bakke. Og sliter. Det er akkurat somom jeg har gjørme langt oppetter hofta, og dermed ikke klarer å sykle fortere. For å lette på trykket som var når jeg kjørte forbi (-her må du ta med i beregningen at jeg er stiv som bare Knerten klarer, pust som bare en flodhest kan prestere, og har en rødfarge verdig en nisselue) og måtte bare kommentere noe: "Det ærke lov til å le a folk!" Da holdt de kjeft. Smiletegn.

La meg si noen go-ord om Silje til slutt.

Jenta som kjørte foran meg, for å lette på lufttrykket -slik at det er lettere å sykle. Som motiverte og inspirerte. Som er pedagogisk nok i massevis, og som bare tar pustepauser i ny og ne. En pærrfekt treningsvenninne.