Søndag kveld avgjør alt. ALT.

Hvis jeg legger meg sent denne hviledagen, så blir sørenmæ resten av uka sein & seig den også. Denne søndagen la jeg meg 01.13. Ikke spør meg hvorfor en gang. For da må jeg svare at jeg stod på badet og sang (les: mima med liksom-mikrofon a la hårspray) til klem FM som spilte "Dancing in the moonlight" og mange av mine andre favoritter. Å si noe slikt ville vært for flaut, så da er det fint at du ikke spør meg hvorfor jeg la meg 01.13. Men greia, da, med å legge seg så sent, er at du får en dag i morgen. Med både fargestifter OG blanke ark. Slike festdager starter som oftest med et brak: Slumreknappen på mobilen. Er det EN ting som må bort fra livet mitt, så er det denne funksjonen. For jeg lar alltid tanken om at "jeg bruker bare 10 min mindre på badet, og så ordner dette seg" vinne fremfor tanken "hvis jeg står opp nå, får jeg go-god tid og kan spise frokost i ro og fred". En ting som kommer av slumreknappen er en uhyre rotete morgen i leiligheten. Som toppen av kransekaka, rosinen i pølsa, prikken over Ien, så har jeg gåturen til t-banen. For den gåturen gjør at man virkelig mister sin gode forstand. Alle (!) lyder høres ut som en t-bane som kommer, og dette tvinger deg til å løpe. Og det ser litt dumt ut, når ei jente med veske, litt for store sko, og to igjenlimt øyne (pga trøtthet. Du vet, 01.13) sjangler seg oppover bakken til t-banestoppet... når det ikke kommer en t-bane en gang. Likevel. Når jeg først har kommet meg på denne banen (som kom etter at jeg har -heseblesende- stått på stoppet og venta i 4 minutter), så er det bare å lukke øynene, hente seg inn og fortsette dagen der du slapp: med mimingen til Dancing in the moonlight.