Jeg har lyst til å leve livet mitt i polaroidefarger. Avslappende og sterke farger. Jeg har hatt noen av disse øyeblikkene (polaroideøyeblikkene, som jeg kaller dem inni meg) i det siste. Som når jeg valgte å gå fra kwissen på torsdag (siden jeg har store, svarte hull i kunneskap "alle" burde kunne. Blunkefjes) og heller ble med på akerselvatur med Silje Hushovd. Masse fakler, stemning, lys og smilende ansikter. Eller når jeg fikk klukklatterkrampe med en av ungene i barnehagen. Vi glemte oss helt bort i alt annet, og hoppa ned i sanden. Begge hadde støvler som var for store, og en sveis som bar preg av leking. En annen perle på kjedet av polaroideøyeblikk var når Sigrid kom tilbake fra badet en sen kveld, og sa at hu hadde en ønskesang. Vi gikk rett inn på youtube.com og hørte på "Come what may" fra Moulin Rouge, fire-fem forsøk før vi fant den perfekte videoen. Så satt vi der og virkelig SLEIT med å la de to forelska i Paris synge selv, for allsangensfølelsen pressa på. Det var virkelig utrolig koselig å sitte der med a.

Jeg håper det blir flere slike øyeblikk.

Jeg drømmer om flere sånne øyeblikk. Om en høst på sørlandet, en sommer i Grimstad, en vår utenfor Europas grenser og et år i Norges svar på Wisteria Lane; Nordstrand. I tilfeldig rekkefølge ser jeg. Det er plass til mange flere polaroideøyeblikk.