En gang kom han bort til meg og spurte meg hvordan det gikk.
-Veldig bra, igrunnen!

Han brukte vel omtrent enkommafem sekunder på å gjennomskue min gjennomsiktige løgn.
Og så valgte han bare å stå ved siden av meg. Rolig. Uten å stille spørsmål. Men kanskje i håp om at jeg til slutt skulle slutte å blunke bort tunge tårer, og heller si at nei, det går ikke så bra.
Han stod ved siden av meg i over nihundre sekunder.

N i h u n d r e s e k u n d e r

Helt til vi ble avbrutt av noe annet som skjedde, og jeg gikk. I nihundreogto sekunder hadde jeg stått med armene i kryss og trippa med beina. Han var rett og slett kvalmende rolig. Som om han så tvers gjennom meg, og bare venta på at jeg skulle snu meg til side og fortelle han. Dele av mitt liv. Jeg valgte å gå. Og har vel angra i over åttitre døgn nå.

Nestekjærlighet er fint. Også når den ikke blir tatt imot. For innerst inne blir den alltid tatt imot. Innerst. Innerst inne. Nestekjærlighet er fint.

K J E M P E F I N T