Jeg elsker, med trykk på "el", folk som ler så mye at det er fare for å fjerte, folk som spiser overdrevent med melkesjokolade, folk som kommer over målstreken etter maraton, folk som gir klemmer som varer lenger enn 0,5 sekunder, folk som smiler selv om de vet at de har mat mellom tennene, folk som tar seg så lite høytidelig at de senker terskelen for å kunne være seg selv, folk som inviterer meg med på kino en onsdag kveld -fordi jeg var "den eneste jeg kunne spurt om å være med på en sånn film", folk som stadig gir nye sjanser, folk som liker å danse, folk som synger surt uten å vite det, folk som er skapfan av Aqua, folk som liker London, folk som blir skikkeligskikkelig sinna av og til, folk som setter seg mål og når dem, folk som inspirerer uten å være klar over det.

Folkens, jeg elsker dere!

Husk
å
gjøre
noe
FANtastisk
hver
dag.

Da
smiler
du
nemlig,
og
glemmer
alt
som
heter
kjas
og
mas.

Jeg
valgte
å
gå
tur
i
glitrende
høstvær
i
går.

og
ja...

jeg
smilte
og
glemte
alt
av
kjas
&
mas.

Ting jeg ler godt av:

• Når Maria (i en alder av 21 år!!) sitter bakpå en sykkel for første gang. Og jeg er sjåfør. Og vi har et flatt dekk og to tunge bæreposer fra Kiwi som haikere.
• Når jeg & Anette blir småforelska i årets mest sympatiske i 71 grader nord.
• Fjernsynsapparatprogram som AFV, Seinfeld, Norge Rundt og Fra Hjerte Til Hjerte.
• Når jeg sitter mellom på t-banen om morgenen, skviist mellom fjorten andre -og prøver å skjule at jeg spiller Snake på mobilen. Fra jeg går på, til jeg går av. Må le av meg selv hver dag.
• Mannen på Deli på Majorstuen. Utrolig morsom og hyggelig fyr. Burde vært reseptbelagt å gå innom han hver morgen.
  

Gå inn på n2n.no, da vel.
Så sees vi!

Himlen spirer når..?

Jeg har lyst til å leve livet mitt i polaroidefarger. Avslappende og sterke farger. Jeg har hatt noen av disse øyeblikkene (polaroideøyeblikkene, som jeg kaller dem inni meg) i det siste. Som når jeg valgte å gå fra kwissen på torsdag (siden jeg har store, svarte hull i kunneskap "alle" burde kunne. Blunkefjes) og heller ble med på akerselvatur med Silje Hushovd. Masse fakler, stemning, lys og smilende ansikter. Eller når jeg fikk klukklatterkrampe med en av ungene i barnehagen. Vi glemte oss helt bort i alt annet, og hoppa ned i sanden. Begge hadde støvler som var for store, og en sveis som bar preg av leking. En annen perle på kjedet av polaroideøyeblikk var når Sigrid kom tilbake fra badet en sen kveld, og sa at hu hadde en ønskesang. Vi gikk rett inn på youtube.com og hørte på "Come what may" fra Moulin Rouge, fire-fem forsøk før vi fant den perfekte videoen. Så satt vi der og virkelig SLEIT med å la de to forelska i Paris synge selv, for allsangensfølelsen pressa på. Det var virkelig utrolig koselig å sitte der med a.

Jeg håper det blir flere slike øyeblikk.

Jeg drømmer om flere sånne øyeblikk. Om en høst på sørlandet, en sommer i Grimstad, en vår utenfor Europas grenser og et år i Norges svar på Wisteria Lane; Nordstrand. I tilfeldig rekkefølge ser jeg. Det er plass til mange flere polaroideøyeblikk.

H E L G ! !

Mer ord kommer senere, men dette var det jeg ville si nå.

Søndag kveld avgjør alt. ALT.

Hvis jeg legger meg sent denne hviledagen, så blir sørenmæ resten av uka sein & seig den også. Denne søndagen la jeg meg 01.13. Ikke spør meg hvorfor en gang. For da må jeg svare at jeg stod på badet og sang (les: mima med liksom-mikrofon a la hårspray) til klem FM som spilte "Dancing in the moonlight" og mange av mine andre favoritter. Å si noe slikt ville vært for flaut, så da er det fint at du ikke spør meg hvorfor jeg la meg 01.13. Men greia, da, med å legge seg så sent, er at du får en dag i morgen. Med både fargestifter OG blanke ark. Slike festdager starter som oftest med et brak: Slumreknappen på mobilen. Er det EN ting som må bort fra livet mitt, så er det denne funksjonen. For jeg lar alltid tanken om at "jeg bruker bare 10 min mindre på badet, og så ordner dette seg" vinne fremfor tanken "hvis jeg står opp nå, får jeg go-god tid og kan spise frokost i ro og fred". En ting som kommer av slumreknappen er en uhyre rotete morgen i leiligheten. Som toppen av kransekaka, rosinen i pølsa, prikken over Ien, så har jeg gåturen til t-banen. For den gåturen gjør at man virkelig mister sin gode forstand. Alle (!) lyder høres ut som en t-bane som kommer, og dette tvinger deg til å løpe. Og det ser litt dumt ut, når ei jente med veske, litt for store sko, og to igjenlimt øyne (pga trøtthet. Du vet, 01.13) sjangler seg oppover bakken til t-banestoppet... når det ikke kommer en t-bane en gang. Likevel. Når jeg først har kommet meg på denne banen (som kom etter at jeg har -heseblesende- stått på stoppet og venta i 4 minutter), så er det bare å lukke øynene, hente seg inn og fortsette dagen der du slapp: med mimingen til Dancing in the moonlight.

You`ll never leave
where you are
until
you decide where
you´d rather be.

Jeg liker John Denver så fryktelig, fryktelig godt. Her gir jeg dere mine to yndlingssanger fra karen med de überstilige brillene og den silkemyke nattønske-stemmen.

For en mann.

Hvile
Grønne enger
Ny kraft
Trøst
Godhet
Miskunn
... i Herrens hus!

Å leve lykkelig til sine dagers ende kan man bare gjøre fra dag til dag.
Glem ikke at hver dag blir rakt deg som en evighet til å være lykkelig i.
Det er aldri for sent å begynne på nytt, aldri for sent å være lykkelig.
Lykke er når hjertet i oss bruser som en foss. Lykke er å elske hverandre, å se på hverandre uten hat, å ta hverandre i hånden og si: du er min venn.

H V A E R L Y K K E ?

"Dejligst af alle glæder
er glæden for slet ingenting,
ikke for noget du kan eller vil,
glæden for intet og glæden for alt,
glæden fordi du er til."


-der tror jeg jeg fant en del av svaret.

FrP har visst landets mest modige og selvstendige velgere. Tenke seg til, det har gått meg hus forbi at velgere som har drømmer begrenset til lavere alkohol- og bensinpriser.. at de er modige.

Nei, det var jeg ikke klar over, Jensen.

Marriage:

-Someone who will stay up
extremely late with me when
I am working, and need another
person to keep me sane.

Or else..
I will freak out and panic.
Juust smile, N. Cole.

En gang kom han bort til meg og spurte meg hvordan det gikk.
-Veldig bra, igrunnen!

Han brukte vel omtrent enkommafem sekunder på å gjennomskue min gjennomsiktige løgn.
Og så valgte han bare å stå ved siden av meg. Rolig. Uten å stille spørsmål. Men kanskje i håp om at jeg til slutt skulle slutte å blunke bort tunge tårer, og heller si at nei, det går ikke så bra.
Han stod ved siden av meg i over nihundre sekunder.

N i h u n d r e s e k u n d e r

Helt til vi ble avbrutt av noe annet som skjedde, og jeg gikk. I nihundreogto sekunder hadde jeg stått med armene i kryss og trippa med beina. Han var rett og slett kvalmende rolig. Som om han så tvers gjennom meg, og bare venta på at jeg skulle snu meg til side og fortelle han. Dele av mitt liv. Jeg valgte å gå. Og har vel angra i over åttitre døgn nå.

Nestekjærlighet er fint. Også når den ikke blir tatt imot. For innerst inne blir den alltid tatt imot. Innerst. Innerst inne. Nestekjærlighet er fint.

K J E M P E F I N T

Denne har jeg sett kanskje litt for mange ganger,
men du skjønner fort hvorfor!

Neineinei!

Lille gutt i barnehagen: Ikke bruk dobørsten som tannkost.

Det er litt ekkelt, skjønner du!

Et knippe flaue ting
ved min personlighet:

*Jeg ler høyt av Jackass* Jeg ønsker meg "Absolute 90`s"-cden* Jeg liker Robinson * Jeg liker Jan Eggum sin musikk. Veldig. * Jeg vet omtrent ikke åssen man skal bruke en minnepenn. * Jeg betalte en gang 1012 kroner for en troika. (1000 kroner for at jeg brøyt godteavtalen, resten for sjokoladen) -Og tenkte det var så verdt det. * Jeg har sett 10 (!) episoder (á 45 min) av Tree Hill. Uten pause. * Jeg stava presterte å stave mitt eget etternavn feil. *

Så jada.
Det er mer bak mitt perfekte ytre,
for å si det sånn.

Stearinlyssesongen er igang igjen.
E liåh det.

Jeg tror jeg lever for fredagskveld, lørdag og søndag.

Når man jobber sammen med Dolly Parton Nine-to-Five hver dag, så kjenner man til slutt at helger er rett og slett en meget god og fin ting. Fredag topper kanskje topp tre, fordi da tenker man "ah, TO dager fri!". Lørdag er jo også en go-go ting.

Søndag. Åh.

Hadde det bare ikke vært for tanken "nå byner kjøret imårra", så hadde den vært helt optimal. Ingenting er åpent, møtene er gode, timene er lange og man har jo lov til å hvile. Og jeg liker å invitere på mat&bibel på slike dager. Fredag, lørdag og søndag. Elsker å handle inn kylling, grønnsaker, saus, ris. Og frukt, is og muffins til dessert. Nå håper jeg ikke Tovi leser dagens meny før hun kommer, for hun er min søndagsgjest idag. Det blir fint! Jo, så nå må vi nyte sola, fritiden, mulighet til å sitte ned og slappe av. Takk til Gud som så at man må hvile på en søndag.

Og fredagskveld og lørdag, da!

"Saturday, wait.
And Sunday always comes too late.
But Friday never hesitate"

Noen får det bare til.

Disse folka har dansetrinna inne, klærne er på høyest nivå og utstråling til den store gullmedaljen dyppa i diamanter. For en musikkvideo! Inspirasjon og motivasjon, folkens.

Ut på dansegulvet med oss.

Tour De Maridalsvannet Rundt

Idag var dagen da jeg døde så sakte at jeg følte jeg levde. Dagen for sykkeltur med Silje Melau Hushovd Pettersen var endelig kommet. Jeg er ekstremt glad i å sykle, så dette her skulle gå min vei, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Vi begynte i Nydalen.

Jeg husker jeg spurte litt sånn forsiktig (men likevel, med et dypt alvorstynget poeng bak fliringa og latteren) om det var mye bakker vi skulle overleve. Silje kunne roe meg ned, og sa at det var bare litt oppoverbakker i begynnelsen.

Okay. Det var godt.

"I begynnelsen" viste seg å være like relativt som sporveiens "nå" når man venter på et trikkestopp, og nedtellingen fra ti minutter har brukt seksten minutter, og har parkert på "nå" i et par-tre minutter. For disse bakkene tok virkelig ikke slutt. Lange, korte, seige, bratte, slakke. Nevn en bakketype -Maridalen har det. E låvåh.

Men. Det finnes pustepauser.

På et tidspunkt var jeg så fortvila at jeg var kun to-tre blunk unna å begynne å grine. For der stod vi, halvveis hjemmefra og halvveis til målet, altså måtte jeg sykle videre. Siden lungene jobba på spreng og beina var nede på en tråkketur mørke daler der motivasjonen er fraværende -ble det brått vanskelig å sykle. Siden kroppen min vrengte seg i smerte.

Det er da det skjer.

Fire-fem staute karer i sine beste år står 60 meter lenger unna. De har smashing sykkelutstyr, upåklagelig konidsjon, de nyeste syklene og den beste stemningen. Kontrasten kunne dermed ikke gjøres stort større. Jeg kommer, dødssliten, i første gir (!) på flat bakke. Og sliter. Det er akkurat somom jeg har gjørme langt oppetter hofta, og dermed ikke klarer å sykle fortere. For å lette på trykket som var når jeg kjørte forbi (-her må du ta med i beregningen at jeg er stiv som bare Knerten klarer, pust som bare en flodhest kan prestere, og har en rødfarge verdig en nisselue) og måtte bare kommentere noe: "Det ærke lov til å le a folk!" Da holdt de kjeft. Smiletegn.

La meg si noen go-ord om Silje til slutt.

Jenta som kjørte foran meg, for å lette på lufttrykket -slik at det er lettere å sykle. Som motiverte og inspirerte. Som er pedagogisk nok i massevis, og som bare tar pustepauser i ny og ne. En pærrfekt treningsvenninne.

Mobilen min er forresten ødelagt.

Så til alle dere som har sendt kjærlighetserklæringer, alle som har invitert meg på kino, alle som har sendt "jeg er glad i deg"-meldinger, alle som har invitert meg med på fest, alle som har invitert meg hjem på mat: Jeg har ikke fått meldingen din. Derfor har jeg ikke svart. Og hvis jeg har fått en sms av deg, så har jeg svart deg -men den har bare ikke kommet fram.

For jeg regner med at jeg
har fått slike meldinger.