YOU AND ME, MORTEN, YOU AND ME

GAMMELT NYTT, PAKKA INN I NYERE ORD

En helt vanlig annenhverlørdag var snart ferdig, og Kari rulla bestikk inn i flotte, orange servietter. Stengetiden på restauranten Pasta Basta, in the wild, wild west of Oslo, nærmet seg. Det er omtrent ingen i lokalene, og kun de ansatte står og fjaser.

Ut av ingenting kommer tidenes kjekkeste halveis-til-hundre-år mann inn. Med bevegelser som går saktere og saktere, jo nærmere han kommer, blir bestikket sulla inn i disse (allerede nevnte) serviettene. Han er dritstilig antrukket og er selvsikker som bare Ari Behn og Kate Moss klarer å være.

Vi snakker Harket, Morten Harket.

Plutselig er han så nære meg (la oss dvele et øørlite sekund på dette øyeblikket. Kontrastene KUNNE nemlig ikke vært større. Jeg står der med briller med vinrød innfatning -disse en anelse skjeve- jeg har kort, ihjelbleket hår, übersjarmerende valpefett og griserosa hudtone. HAN, derimot, han er solbrun, muskler som dekker treningsbehovet til både Ole, Bole og Doffen og har noen trekk i ansiktet som ligner Herkules. Du vet, han som Disney tegnet) -men jo, plutselig er han så nære meg at han legger armen rundt meg...

(på dette øyeblikket mister alle de andre servitørene det de har i hendene, og munnen siger ned -slik at man får en sjarmerende åpning der det er veldig lett å begynne å sikle)

...mens han sier (GARANTERT med velvalgte ord. Han leker tross alt ikke at han er Morten Harket) "Unnskyld, dere har vel ikke et toalett jeg kunne lånt?".

"hehehehehehe. JODA! hehehe. Bare å låne, bare å låne. Åjaaajda". Deilig når man reagerer på en profesjonell måte som jeg gjorde da.

Når han så går videre med ryggen mot oss, og ansiktet mot toalettet, er det helt stille i lokalet. Knyst. Likevel, bak han er det et leven uten like. Jeg tror vi lett kunne tatt mesterskapstittelen i miming både i OL, VM, NM, EM og alle de andre konkurransene vi finner på kloden vår. Armer og ben vaier frem og tilbake, hopp og sprett og tjo og hei -fire kvister deler seg.

MORTEN HARKET, DERE!!

Han blir lenge inne på doen. Noen tar opp mimeleken i det de viser peacetegnet. Hm? Åja, at han gjør nummer to, siden han er så lenge der inne. Ekkelt? Hånei, ikke når det er Harket himself vi prater om.

Tiden for avskjed og farvel kom så til slutt. Med vannvittig (!) dårlig skjult glede, forsøker vi å late som om det er heelt naturlig for oss, og at dette ikke løfta livene våre både to og tre hakk videre- og at han får beskjed om å ha en "eh.. riktig god kveld videre".

Jeg fikk et blunk som takk for lånet av toalettet.

Han fikk et smil og noen TOMATrøde kinn tilbake.

Fint det der, gi og ta.

-