Surrete? Jeg?

Idag spurte Morten meg om jeg hadde t-skjorta hans. Åja, men ikke der og da, her og nå. Kristin kommenterte at jeg hadde et fint skjerf på meg. Koselig med kompliment, tenkte jeg i mitt stille sinn.Måtte titte ned, og jammen -der var hennes skjerf rundt min, helt personlige, hals. Maren lurte på når hun kunne få plastbollen sin? Den hun hadde sjokoladepudding oppi når jeg fylte året. Nå er det juni blitt. 14. april ble jeg året eldre enn sist 14. april. Med andre ord har bollen vært i skapet i lang, og lengre enn lang, tid. Gamlehjemmet ringte og lurte på når jeg kom, ja, for jeg var satt opp både fredag, lørdag og søndag. Men var ikke det neste helg? Jeg har skrevet det opp i min syvende sans, til og med, bare se her.. at, joda, stemmer det du sier. Neste helg er på en måte blitt presens, nåtid. Jeg kommer med en gang, jeg! Og deilig, da blir det dobbeltskift på søndag, siden jeg har lovt meg bort på tidligvakt på et annet gamlehjem. Livet er fint når man er distrè, vet aldri hva som venter rundt neste sving. Litt slitsomt er det jo også. Men, den tid -den sorg, svarer jeg da og NEKTER å bli en systematisk person. Det må være slitsomt, det. Ha allting på stell. Hilsen Kari som har litt (!) snev av ironi her hun sitter. Men ikke bare ironi. Men mest.



(foto: Silje Nøkland)