Den bortkommende broren

Jeg så "Dead Man Walking" her en dag. Filmen handler om en mann som har gjort forferdelige ting mot et ungt kjærestepar. Hjerteløst og grusomme handlinger har han vært med på. Han sitter nå inne, og venter på sin dødsdom. Han har noen uttalelser som provoserer mennesker som ser han på nyheter og i aviser. Det virker som om han ikke angrer noen ting, og gjør det dermed ytterst vanskelig for dem rundt å tilgi hva han har gjort.

Familien til det unge kjæresteparet er merket for livet, de har mistet det kjæreste de hadde. De skal ikke få oppleve bryllup, bursdager, barnebarn, julaften og alt annet som man feirer med sine kjære. Fordi denne mannen rev dem bort fra livet deres. Det eneste som holder dem oppe, er at han nå skal selv skal bli drept. At han nå selv skal få kjenne på frykten, redselen og pinelsen det må være å vente på sin egen død.

Gjennom hele filmen møter vi ulike mennesker som taler sin sak for dødsstraff. Øye for øye, tann for tann. Argumenter fra gamle testamentlig tid. Har de hørt om argumenter fra nytestamentlig tid? Forsoning, tilgivelse. Men kan man forsones med noen som har gjort slike grufulle ting? Tilgivelse... Vanskelig.

I det nye testamentet står det en lignelse om en ung fyr som har fått nok. Han er lei av å være på gården, lei av å villig stille opp og gjøre sine plikter. Han vil ut, han vil leve livet, han vil leve på sin egen måte. Det går rett vest, da han ikke har kontroll på hverken penger og eget liv. Han bestemmer seg, etter å ha nådd bunnen, om å vende tilbake. Han er skråsikker på at faren ikke vil møte han.

Mot alle odds møter faren han. Med vidåpne armer.

Broren derimot. Han blir oppgitt. Lei. Frustrert. Her har han jobbet, flittig som en maur, stilt opp og gjort alt hans far har bedt ham om å gjøre. Broren, derimot, han har festa bort alt sammen. Og nå skal faren feire at han er kommet hjem. Det blir for dumt.. Han reagerer og konfronterer sin far med det hele.

Hvor er fokuset til broren? Skulle ikke han vært med å feire at broren er tilbake. Det står at frelsen ikke skal bygge på gjerninger, da må dette også gjelde gjerninger som er gode. Gjelder ikke også frelsen for ting som for oss er utilgivelig? Uforsonelig?

I filmen innrømmer hovedpersonen at han har gjort noe forferdelig. Han innser at han trenger Gud, og at det ikke er noe "smutthull" i bibelen som gjør at kan få frelse på egenhånd. Han innser at han er ingenting uten Gud. Han trenger hjelp.

Mine kjære, har Han elsket oss slik -da skylder også vi å elske hverandre. Vår verdi er langt forbi våre gjerninger, hva vi har gjort. Oppnådd. Enten av gode eller vonde ting.

Han ELSKER oss. Uansett hva.

Kan vi møte andre slik Jesus møter andre? Går det an å se videre, forbi handlinger et menneske har gjort? Være hjertens glad hvis de vender om, ikke tenke på hva vi har gjort for å fortjene gode ting, og hva andre fortjener av grusomme ting?

For, hvis vi har den innstillingen -er det ikke vi som blir de bortkommende brødrene da?