FRI

- der er jeg på vei nå. Og det er veldig deilig. Ta avgjørelser fordi jeg er overbevist om at det er riktig, ikke fordi andre er overbevist om det. For første gang på ganske så lenge gjør jeg ting for min egen skyld. Egoisme. Kanskje? Men i det lange løp har vi først og fremst ansvar for vårt eget liv. Hva gagner det om hele verden klarer seg, men jeg klarer det ikke? Hvor går livet mitt ut ifra, hvis hjertet mitt bare pumper 20% av sitt maksimale nivå? Jeg føler meg, for første gang på veldig lenge, fri. Det er skummelt OG fint. Skrekkblandet fryd, er vel diagnosen jeg lider av nå. Jeg starter på en måte fra bunnen av. Ingenting er bedre, og ingenting skremmer mer. Plutselig er jeg litt lita blitt, fordi jeg ikke har løsningen på alt. Samtidig som jeg er sterkere enn noen gang, fordi jeg er avhengig av Gud. Nå hviler det ikke lenger på mine prestasjoner, mine tanker, mine ord, mine.. mine.. mine..

Fatter du?

Nå hviler det på Gud. Det er deilig. Jeg er på vei til å bli fri -til å ta egne fremtidsretta valg, til å være den jeg er skapt til å være, til å tenke gode tanker selv.

Grunn? Sønnen skal gjøre meg fri. Virkelig fri.

FRI