Bridezillaene, Kari og tre milliarder nabokoner.

Idag var jeg med på noe helt drøyt noe. Jeg innså at min søte venninne, Else, gifter seg 4. juli -og gave må hun jo få. Så på min ferd rundt i hovedstaden, stakk jeg snuta innom Glasmagasinet. Min mor hadde nemlig tipsa meg om at det var halv pris, noe som var helt utrolig. Dette kunne også en av kassadamene bekrefte, der jeg stod og overhørte en samtale mellom henne og en av disse nabokonene (du vet, damer på 52 år som vil "friske" litt opp hjemme, og som ender opp med å endevende stue, kjøkken og bad i løpet av en to ukers tid. Alltid til glede for ektemannen, 57, som faktisk må gjøre denne jobben). Hun la så fint ut om at i løpet av hennes fartstid på Glasmagasinet, hele 30 år, hadde dette aldri skjedd. Med trykk på ordet "aldri". Til sist rådet hun (kassadama) henne (nabokona) til å kjøpe så mye hun bare kunne klare, for dette var et "wans in a lifetime"-kupp. (Skikkelig god i engelsk var hun, denne kassadama.)

Men poenget: Jeg står der, mellom disse vordende brudene som på DØD og liv skal kjøpe hele ønskelista si på egenhånd (ønskeliste er noe man kan lage, slik at andre kan kjøpe gaver de ønsker seg) og disse nabokonene -og jeg blir bitt av basillen. Dette er jo tross alt et wans in a lifetime-kupp!!

Så står jeg der, med en tekopp, to asjetter og en kaffekopp og hopper plutselig over filleting som at jeg er singel, 21 år og at jeg er opptil flere år unna det å tenke at jeg burde begynne å samle på servisedeler. Det enser ikke engang tankerekkene mine. Selvsikker trekker jeg en kølapp og venter i flere halvtimer på at det skal bli min tur. Gamlefolka på Sinsen får tre-fire telefonsamtaler, der minstejenta spør moren i huset (som ikke er heeelt ulik beskrivelsen av nabokoner litt tidligere i teksten) om jeg burde kjøpe te-kopper? Eller kanskje en kaffe-kopp? Nei? jo? Hun får som svar at kaffekopper er nok best. For varmen går jo så fort ut av disse store tekoppene. Det er jo en kjent sak at kald kaffe, det er det ingen som liker. Hva vet vel jeg om det, jeg som ikke kan fordra kaffe, tenker jeg da. Men gjestene mine -de er nok glad i kaffe. Så jada. Etter flerfoldige kvarter inne på Glasmagasinet (les: Rett og slett en badstue, for det VAR så varmt der inne) gikk jeg fornøyd ut av senteret. Mitt servise var jo revet vekk fra hyllene (ikke rart, fordi det er kjempekjempekjempefint!) -så jeg fikk bare med meg noen små perler av serviset. Men ett sted må man jo begynne å samle.

Så: Nå kan to stk komme og drikke kaffe (men dere får desverre ikke skål under, siden det var utsolgt), en kan komme på deilig te (du får BÅDE kopp og skål under) og fire stykker kan spise brødskrive på de fine asjettene.

Velkommen!