Morten, Kristin, Martin, Randi, Ingelinn og John er fine folk å le med, irritere seg over, forundre seg over, spise mat med, kose seg med, lese i bibelen med, være altfor sent oppe med, spise frokost med, vaske med og.. ja, fine er de! Takk for meg og takk for dere, folkens!

Bridezillaene, Kari og tre milliarder nabokoner.

Idag var jeg med på noe helt drøyt noe. Jeg innså at min søte venninne, Else, gifter seg 4. juli -og gave må hun jo få. Så på min ferd rundt i hovedstaden, stakk jeg snuta innom Glasmagasinet. Min mor hadde nemlig tipsa meg om at det var halv pris, noe som var helt utrolig. Dette kunne også en av kassadamene bekrefte, der jeg stod og overhørte en samtale mellom henne og en av disse nabokonene (du vet, damer på 52 år som vil "friske" litt opp hjemme, og som ender opp med å endevende stue, kjøkken og bad i løpet av en to ukers tid. Alltid til glede for ektemannen, 57, som faktisk må gjøre denne jobben). Hun la så fint ut om at i løpet av hennes fartstid på Glasmagasinet, hele 30 år, hadde dette aldri skjedd. Med trykk på ordet "aldri". Til sist rådet hun (kassadama) henne (nabokona) til å kjøpe så mye hun bare kunne klare, for dette var et "wans in a lifetime"-kupp. (Skikkelig god i engelsk var hun, denne kassadama.)

Men poenget: Jeg står der, mellom disse vordende brudene som på DØD og liv skal kjøpe hele ønskelista si på egenhånd (ønskeliste er noe man kan lage, slik at andre kan kjøpe gaver de ønsker seg) og disse nabokonene -og jeg blir bitt av basillen. Dette er jo tross alt et wans in a lifetime-kupp!!

Så står jeg der, med en tekopp, to asjetter og en kaffekopp og hopper plutselig over filleting som at jeg er singel, 21 år og at jeg er opptil flere år unna det å tenke at jeg burde begynne å samle på servisedeler. Det enser ikke engang tankerekkene mine. Selvsikker trekker jeg en kølapp og venter i flere halvtimer på at det skal bli min tur. Gamlefolka på Sinsen får tre-fire telefonsamtaler, der minstejenta spør moren i huset (som ikke er heeelt ulik beskrivelsen av nabokoner litt tidligere i teksten) om jeg burde kjøpe te-kopper? Eller kanskje en kaffe-kopp? Nei? jo? Hun får som svar at kaffekopper er nok best. For varmen går jo så fort ut av disse store tekoppene. Det er jo en kjent sak at kald kaffe, det er det ingen som liker. Hva vet vel jeg om det, jeg som ikke kan fordra kaffe, tenker jeg da. Men gjestene mine -de er nok glad i kaffe. Så jada. Etter flerfoldige kvarter inne på Glasmagasinet (les: Rett og slett en badstue, for det VAR så varmt der inne) gikk jeg fornøyd ut av senteret. Mitt servise var jo revet vekk fra hyllene (ikke rart, fordi det er kjempekjempekjempefint!) -så jeg fikk bare med meg noen små perler av serviset. Men ett sted må man jo begynne å samle.

Så: Nå kan to stk komme og drikke kaffe (men dere får desverre ikke skål under, siden det var utsolgt), en kan komme på deilig te (du får BÅDE kopp og skål under) og fire stykker kan spise brødskrive på de fine asjettene.

Velkommen!

Morsomt når kvinner i 45+-alderen synes det er så rart at de blir rundstjelt i Oslo. I Oslo. Der som det bare er 5-600 000 andre mennesker rundt deg, og 3/4 av disse står rundt deg på t-banen. Som sild i tønne. Hvordan i alle dager klarte de å ta ting fra deg?? Ja, de er riktig så utspekulerte disse ranerne. Du som, flink som du er, hadde plassert lommeboka, nøkler og kort i den ytterste lomma på minisekken din (som MÅ være i skinn) og til og med tatt glidelåsen igjen.

åfyttirakkern. Jeg har for masse, mange, mye TING.
GI meg en pause. Flytting er no herk.

Men! en liten gla´sak:
Syriner er min nye blomsterfavoritt.

HERE COMES THE SUN!
du-du-du-du-dum...

Jeg liker at sola titter
frem og letter litt på trykket.
Ting lysner litt da.

...And I say It`s all right!

Jeg skal fikse noen stjerner

i boka til deg,

hvis du fikser en slik en til meg!

Jeg tar meg selv i å være lykkelig når jeg er sørover i landet.

Når jeg får være med mine fine.

Spise lange frokoster, småsynge til musikken i bilen,

spise på Herlig Land, oppleve solskinn i Krisiansand,

snakke med nye folk (som ikke er nye, siden jeg har hørt litt om dem),

klukk-le over en avokado, råne med høy musikk,

sitte rundt et bord og bare fjase med 9-10 andre,

få bamseklemmer i fleng, smile så mye at det gjør vondt i kinnene,

være med folk jeg er trygg på, oppleve Grimstads varme.

I det hele tatt: Jeg er lykkelig når jeg er her.

Um, no, I`m not just "some chick".

-I am a blogger!

Vinner av "DÅRLIGSTE HÅRDAG 2009" ble Kari Eklund. Vi gratulerer!

Vi gratulerer!
NB: illustrasjonsbilde.

PLUTSELIG BEGYNNER

DAGDRØMMINGEN

MIN Å BLI TIL VIRKELIGHET!

Litt pinlig å bli tatt på fersken,
av personalet på ica,
når jeg tok TO smaksprøver
på en og samme handletur.
Litt.

FØLERI FØLERA FALLERAHAHA

jeg tok med denne stakkaren, for å vise at jeg -etter å ha sett denne fyren, er ei ganske rolig og stabil jente. Men liiiiiikevel:

For å gjøre noen korte historier lange, skal jeg utbrodere noen

følelser jeg har vært innom den siste helgen. Jeg har virkelig vært

innom dem alle. Love it. Lenge leve berg-og-dalbane-jenter som meg.

Først ut:

Sinna. Forestill deg at du har fått seinvakt på 16. mai og tidligvakt den 17. mai. Du trenger ikke å ha master i vitenskap for å fatte at det ikke er gullrekka for ei lita jente som meg. Men, det i seg selv er jo greit nok. For du kan så videre forestille deg Kari som må skifte i 100 km/t for å rekke t-banen som går om 29 sekunder. DA snakker vi. Og som så.. mister mobilen oppi doen. Nedi vannet. Jeg har ikke råd til å kjøpe ny, t-banen går hvert øyeblikk og strømpa har rakna nede ved ankelen. (Det ER detaljer ved denne historien som ikke egner seg på trykk, men som jeg gleder meg til å fortelle deg face to face). Altså, sinne.. For å si det sånn; Sommerfugler, sangen "alle fugler små de er" og harmoniske ordrekker var ikke på dagsorden i det øyeblikket.

Neste:

Forvirra. Når du våkner 08.20 av at de på jobben ringer og sier: "Du må komme NÅ! du skulle vært her for 20 min siden. VeeeLdiii traavvelt" (Hun er nemlig engelsk, hun som prata) -da blir man forvirra. Tro meg.

Videre:

Frustert: Når du må ta taxi og bilen foran deg kjører i TRÆDVE (med "æ") km/t i FEMTI-sona. Å, hjælpes, igjen med æ- Er det èn ting som gjør meg frustrert, så er det folk som kjører for sakte. En annen ting som gjorde at jeg ble litt frustrert: 269 kroner for en 10-minutters biltur. Tank you, Thorne.

så:

Gledestårer: Når jeg fikk følge ei av beboerne ut på verandaen, og skolekorpset begynte å spille for de gamle. For første gang på lenge innså jeg hvor fantastisk godt vi har det. Og hvor mye vi skylder de eldre i samfunnet, for alt de har gjort for oss. Jeg stod der på verandaen, med "Ja vi elsker" som bakgrunnsmusikk, og holdt hånda til ei av disse perlene -og sleit noe ALVORLIG med å ikke grine (...så mye!)

Morsomt:

Barnslig glede: Når det gikk opp for meg at Grand Prix kommer til NORGE til våren. Fytti. Og det beste med det: Bettan og Hanne MÅ jo ha et pauseinnslag.

Deretter:

Stolthet: Når jeg så mamma og pappa i misjonssalen idag. De fineste, er de.

En gang i måneden, omtrent på denne tiden:

Selvmedlidende: Når jeg begynte å savne Maria så inderlig i dag. Plutselig. Da ble jeg plutselig verdens mest ensomme, hadde ingen venner, så ikke noe lyst på fremtiden, alle hata meg og det var ikke GRENSER for hvor mye som var feil. Alt fordi Maria oppholder seg på feil side av fjellet. -Makan, noen tenker bare på seg selv, altså.

Herlige:

Lattermild: Når jeg så ei russejente på t-banen som førte en monolog foran sine venninner. "Han bare, jeg bare, de bare, alle bare, hun bare, de bare sa "hoooeeeaaa". Ord er særr så yesterday, azz!

Med andre ord:

Men folkens, følelser er BRA. Det viser at vi er levende. Du behøver aldri forsvare eller rettferdigjøre følelser, sier Stephen C Paul.

Takk og lov for det.

Oslo, mai 2010:

Synes du hovedstaden er overfylt på 17. mai? Vel, vi kan snakkes om et års tid, min venn, for da fylles byen opp til bristepunktet med gira semifinale-fans omtrent på denne tiden. Hipp hurra for Grand Prix. Fytti, er det noe jeg ikke skal gå glipp av -så er det neste års storfeiring i Norge. I NORGE. Ja, for han vant jo. Helt drøyt. TENK deg programmet vi kan briljere med: BETTAN (min O store helt fra barndommen av) og Hanne. DA snakker vi pauseunderholdning (Sissel, sorry -men du kan bare gå og legge deg. Bertene i lilla glitterjakker knuser din hvite bunad), folkens. Ajajajaj. For en festuke det blir.

Hvorfor? Fordi jeg fortjener det.

Idag farga jeg håret blondt. Nei, ikke stripa det. Farga det blondt. Hele håret. Det stod så fint på pakka at det var samme fremgangsmåte som ved "sjamponering", som mamma ville sagt, og da ble veien kort fra "okay, morsom tanke -men vi lar det bli ved tanken" og bort til "jaaDDA, jeg lever bare en gang, og hår vokser tross alt ut igjen". Resultatet ved å farge hele håret, blir ofte en følelse av å gå med en hjelm. Ikke noe spill i håret, bare en tone som har tatt patent på hodebunnen din.

Det beste er når jeg så tendenser til fiseorange hår (blondt hår, med orange toner. Mmm. Fint) til mitt griserosa ansikt. Det er DA jeg skulle ønske jeg hadde godtatt mitt kommunegrå hår, og latt det være. Men når jeg føna det, så ble det helt okå. Du ser resultatet neste gang du ser meg, kan vi ikke si det sånn? Men uansett,

This summer: Go blonde!

Har du et kjøleskap, har du en TV,

har du alt du trenger for å leve!

Litt hverdagslykke?

Kari står på badet og pusser tenna. Så kommer disse to sangene på radioen.

PÅ REKKE OG RAD.

Ikke mange andre sanger mellom.

Love it.

Michael bublè -Everything.

Richard Marx -Now and forever

Lenge leve radioen.

LENGE LEVE VILLASTRØK!

Da er leilighet i boks. Lita snelle av en sokkelleilighet, med

PEIS og to soverom, litt rart kjøkken, stue med.. eh.. potensiale!, hage (!), trær (!) og hekker (!)utenfor,og ei koselig jente, vi kan kalle a Sigrid,som jeg skal bo med.

(Leiligheten ligger en dagsreise fra sentrum, men velger du å sette av 17 min med buss, er du MER enn hjertelig velkommen på grillings i hagen til unge frk Bergmann og Eklund.)

Do you love me? _do you love me_ Now that I can daa-aance!

Jeg TRENGER jobb.
Jeg TRENGER leilighet.

Jeg HAR venner.
Jeg HAR familie.
Jeg HAR studieplass.
Jeg HAR Gud.
Jeg HAR en tur til Sørlandet i vente.
Jeg HAR en fin helg å se frem til.

Jeg HAR det tross alt ganske bra, selv om jeg TRENGER noen små filleting.

Kari, on a monday in may.

Plutselig har jeg vært to år tilbake i tid. På et tidspunkt så jeg meg selv i russebuksene til 19-åringene på Sygna. Var litt rart, i grunnen, at jeg ikke var i denne klanen lenger. Været var iallefall det samme: Yr. Jeg fikk også sett at bygda forandrer seg, spar har brått blitt joker (du vet, "rett i nærheten") men at akvariet står der det alltid har stått. Surrealistisk, men hyggelig, er vel orda som beskriver besøket mitt. Jentene mine var de samme, da, og det var mildt sagt koselig å sitte i sofaen og se på Tree Hill igjen (åjada, den serien er MINST like fin som for to år siden) og spise litt pizza og taco. En helg på Vestlandet. Og nå er jeg tilbake i solfylte Oslo. Rakk forlovelsesfesten til mr Ruud og Frk Paulsen med et nødskrik igår. Kooselig fest til klodens flotteste par. Ikke lenge til 8. august og at jeg skal se dem bli et ekte par, populært kalt ektepar. Fiint! Ellers så bruker jeg fritiden min til å leite etter en leilighet. Idag ble jeg bittelitt stressa, og resultatet ble at jeg begynte å blø neseblod. Da sier ALLTID mamma til meg: "Kari, da MÅ du ta det med ro!" -så nå har jeg sett på Oprah og Ellen. (Fint med godt påfyll; Tree Hill, Oprah og Ellen. Ingenting er som hjernetrim der hjernen slipper å aktiviseres). Jeg skal også skrive litt på en oppgave. Jeg har tross alt en måned igjen før permisjonen blomstrer ut i full blomst (og deeer hørtes det ut som om jeg venter en liten i november). Noe mer..? JA! og så skal jeg se søstra mi igjen idag. Hu har prøvd å få meg til å skype med henne i fire måneder, men jeg har vært overbevist om at chaten på facebook holder i massevis. Åjada. Men idag skal jeg SE henne. For å si det på en utrolig mild måte: Jeg gleder meg. Så sånn er ståa. Mitt navn er Kari Eklund, over til studio.

Søstra, denne er til deg! Hold ut, bare 6-7 mnd igjen!

Veldig lenge siden sist, kjære Balestrand.

Så nå tar jeg turen. På tide å gå i 90-gradersbakken opp til øko, kjøpe lørdagsmagasinet + druer og sjokolade på coop (les: kuup, som dai seie i Balestrand) fordi det er mer luksus der enn på spar, gå turen ned forbi plommetrærne, hilse på lærerene og vise dem at jeg ikke er så bråkete som for to år siden, se inn på min gamle 2`ern og 5`ern, løpe Kenya ned til UH (den var til deg, Elisabethy Eide), oppleve stemninga på Balejazz, haike opp fra bygda -siden det tar SÅ lang tid å gå oppover, se opp på Raudmelen og utsikten (kanskje gå opp også), se inn i gymsalen i skolebygget, sitte i gresset nedenfor øko, tusle bort på sagatun og se hvem som smugrøyker nå for tiden, slippe å løpe fra vakta -kan heller slå av en prat nå.

Men best av alt: Treffe igjen jentene mine fra tidenes kull: russ 07!
Jenter, jeg gleder meg sånn til vi skal møtes igjen.

FRI

- der er jeg på vei nå. Og det er veldig deilig. Ta avgjørelser fordi jeg er overbevist om at det er riktig, ikke fordi andre er overbevist om det. For første gang på ganske så lenge gjør jeg ting for min egen skyld. Egoisme. Kanskje? Men i det lange løp har vi først og fremst ansvar for vårt eget liv. Hva gagner det om hele verden klarer seg, men jeg klarer det ikke? Hvor går livet mitt ut ifra, hvis hjertet mitt bare pumper 20% av sitt maksimale nivå? Jeg føler meg, for første gang på veldig lenge, fri. Det er skummelt OG fint. Skrekkblandet fryd, er vel diagnosen jeg lider av nå. Jeg starter på en måte fra bunnen av. Ingenting er bedre, og ingenting skremmer mer. Plutselig er jeg litt lita blitt, fordi jeg ikke har løsningen på alt. Samtidig som jeg er sterkere enn noen gang, fordi jeg er avhengig av Gud. Nå hviler det ikke lenger på mine prestasjoner, mine tanker, mine ord, mine.. mine.. mine..

Fatter du?

Nå hviler det på Gud. Det er deilig. Jeg er på vei til å bli fri -til å ta egne fremtidsretta valg, til å være den jeg er skapt til å være, til å tenke gode tanker selv.

Grunn? Sønnen skal gjøre meg fri. Virkelig fri.

FRI

Øverst på ønskelista:

sangen min

Idag møtte jeg en vegg av spreke mannfolk i 50-60åra. De var av typen som aldri riktig slutta å terpe på ferdighetene til 60-meteren, som fortsatte med svømminga etter 4. klasse og som gjerne tar fjorten ekstra runder rundt lysløypa. Tynne mannfolk, med bein som utklasser den høyeste stylte du får tak i.

Vil du vite trikset de benytter seg av for å få disse beina? De har disse überkorte shortsene. Og mitt spørsmål blir da: Hvor går grensa for å kalle det for en giga-truse eller en mini-shorts. Det er en et stort sted, dette grenselandet hvor disse shortsene/trusene befinner seg.

YARDSALE! Lørdag 2.mai klokka 11 i Munchs Gt 9! Vafler og kaffe til salgs :)