Kari er blitt 21 år. 

Noen sier at det er en fin tid og at jeg må nyte det, andre sier at de aldri vil tilbake til tidlig voksenalder. 

Uansett, jeg er midt i denne tiden. Som go`-Britney sier: I´m not a girl, not yet a woman. 

(åjaaada, nå kan alle som synes det er morsomt si: Jamen, hva er du da?)

Men saken er at jeg ikke er ei lita jente lenger, heller ikke voksen enda. Det er blitt 17 år siden jeg arrangerte min første bursdag på egenhånd, og det er tolv år siden jeg hadde spiker-stafetten på en 14. april. Det er blitt 12 måneder siden jeg hadde en fantastisk feiring av et rundt tall. Til sist; Det er bare noen timer siden jeg hadde en av disse FANtastiske første sommerdagene.

Og det er ti år siden jeg satt på sengekanten og sa ja til å være kristen. Sånn på skikkelig, som jeg  sa. 

Den siste tiden har jeg tenkt masse på mitt liv som kristen, og gjennom 21 år har Gud virkelig forma meg. Han har virkelig røska tak i meg til tider, satt meg på plass og sagt ifra når jeg har driti på draget. Men! Han har også oppmuntret meg, gleda meg, inspirert meg og motivert meg. Særlig de siste fem årene har han hatt mye å si for min utvikling. 

Og det beste av alt? Det slutter ikke her.  Om ett år kommer jeg til å si at jeg har lært enda mer! Fantastisk. 

Som en sølvsmed gjør sitt arbeid: Han smelter på høy varme, men ikke mer enn sølvet tåler (som din dag er, skal din styrke være, 5 mos. 33) -og så former han det og tar ikke øynene fra sølvet. Når han så har smelta, forma -da gjenstår det bare å vente han på siste del av verket, som sier at hans jobb er gjort: Når han ser speilbildet av seg selv i sølvet. 

Nå ser vi i en speil, i en gåte.

Da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis.

Da skal jeg erkjenne fullt ut, 

slik Gud kjenner meg fullt ut.

(1. kor, 13)