Hva hadde skjedd om hun IKKE hadde et talent?

Publikum hadde fortsatt å plystre hånlig, kommentert, himla med øynene og ledd av henne.
Utrolig ekkel tanke.
- Vi må ha et talent, prestere, ha et visst utseende for å passe inn.

Det er dumt at jeg må skrive "heldigvis synger hu som en engel", for det burde ikke være sånn.

Jeg gir deg en Susan som vi ikke så med første øyekast: Hu er trofast i menigheten, stiller opp for andre, besøker dem som har det vanskelig.

Susan er ei grepa dame.

Ei dame som ble møtt av det jeg skrev i første setning, når hu gikk inn på scenen. Jeg tok meg selv i å tenke mitt om henne, uten at jeg har veksla så mye som et eneste ord med henne.

Jeg ER så lei av at vi hele tiden skal ha en humor som går på bekostning av andre. Sier du noe dumt, har du på deg noen rare klær, har du gjort noe feil -så er det garantert at det blir kommentert. Enten direkte til deg, eller bak ryggen din.

SLUTT å rakke ned på folk! SLUTT å dømme! SLUTT å hele tiden måtte trykke folk ned i gjørma.

START med å se alle de fantastiske menneskene der ute. Uslipte diamanter, som jeg kaller dem.

Hadde du syntes det hadde vært okå at folk kommenterte alt du gjorde feil?
-Nei, så da slutter vi å gjøre det. For det blir så ekkel stemning. I verste fall ender det opp med at vi ikke kan være oss selv. Og DET gidder ikke jeg bli med på!

Vær med å skape god stemning rundt deg, ringvirkningene er ubeskrivelig fine!