misjon i utlandet: satse på lange og varige relasjoner. Vennskap. Helhjertet innsats som varer lengre enn en uke.

Jeg synes det er merkelig at vi ikke satser mer på denne måten også i Norge.
Hvorfor har vi ikke mer dispippeltrening?
Hvorfor har vi ikke flere husmenigheter?
Hvorfor er ordet kirke blitt et ord vi forbinner til et bygg?
Hvorfor synger vi "Jeg vil gi deg alt" uten følge det opp med gjerninger?
Hvorfor ber vi om ferdiglagte gjerninger uten å lete etter dem?
Hvorfor vil vi at vennene våre skal bli kristne uten at vi lever med dem.
Hvorfor s n a k k e r vi alltid om å bli bedre til å lese i bibelen?

Kanskje vi skal begynne å benytte oss av strategien de benytter seg av utenfor Norges grenser:
Satse på levende kirke; der vi selv er byggverket.
Satse på husmenigheter der man blir sett, og kan stille hverandre til ansvar.
Lære hverandre. Gi hverandre mot. Gi hverandre oppmuntring. Sammen blir mer lik Kristus -slik at vi faktisk kan kalle oss kristne (fordi vi ligner Kristus -det er der ordet kommer fra).

Slutte å leve for oss selv, heller leve for Gud.