OM Å VÅKNE TIL LIV IGJEN

Min formkurve har hatt en spasertur nede i dødsskyggens dal, men er virkelig ikke langt unna det å hvile i grønne enger.

Influensa er vel en dekkende forklaring på min tilstand de siste dagene. Der jeg vanligvis har sovnet etter, tja, fire og et halvt sekund, har jeg nå brukt i overkant av to timer. Drøyt lenge. Leddene mine har vært såre, og jeg har fått en gange lik en bryggesjauer (vet ikke åssen det skrives, må ta meg en telefon til Jorunn Stiansen om det ordet). Noe annet jeg også har bitt meg merke i er HVOR mye vi faktisk svelger i løpet av, tja, skal vi si ett minutt? Når man har en en motorsag i halsen som setter inn all sin styke hver gang du må svelge, legger man merke til sånt. Jeg lover. En hoste verdig en whiskyelskende kvinne i åttiåra er jeg også blitt velsignet med. En stemme som enten har vært fraværende, eller som gjør at det høres ut som om jeg konstant er kun sekunder fra å begynne å grine (eventuelt at jeg høres ekstremt nervøs ut) har krydret min kommunikasjonsevne.

MEN! Når det har sett som mørkest ut har det kommet fine mennesker innom rommet, innerst ved kjøkkenet, bak kjøkkenbenken. Noen har tatt turen enten noen meter fra sitt rom, fra sin leilighet på fjellhaug, fra sin skole eller sendt en melding fra sin mobil. SÅNT varmer, folkens! Særlig for ei jente som skal takle alle andres sykdom (vi leker ikke sykepleier) men som legger seg ned for (nesten) å dø når hu selv blir syk. Noen av dere har ikke engang kommet inn døra til rommet, fordi jeg har hengt litt for mye med mine nye venner: smertestillende. Noen har fått lov ti å komme inn, men har måtte gitt opp kampen for å få øyenkontakt med meg. Andre igjen har sett meg sittende og uttalt "ikke så fresh idag, Key?". Til sist har vi de som ringer og sier at "du MÅ ikkje FINNE på å dra te dei ikveld!". Eller når læreren min gir beskjeden om at jeg klarte praktisk prøve, selv om jeg både så og oppførte meg som en sjarmerende narkoman på blåbærtur inne i en tennishall.

Uansett -det er så godt når dere BRYR dere. Og dere vet godt hvem dere er. (Hvis du ikke føler deg truffet, er det enda ikke for sent å vise medfølelse. For jeg er LANGT derifra frisk. Håneida. Så her er det bare å kjøre på med morsomme overraskelser, koselige meldinger og besøk).

Det er noe herk å bli syk, men det er noe fantastisk ved å få medlidenhet oooog. Må innrømme det.
Greit, formkurven har vært nede i dødsskyggens dal. Men jeg våkner til liv igjen nå, og de grønne engene KAN virkelig ikke bil grønne nok!