Igår tok jeg meg selv i å marinere to biffstykker. Videre fulgte jeg med på meg selv når jeg stelte istand pasta med ostesaug. For å avslutte dette ble en deilig salat laget.

Jeg begynner rett og slett å bli dreven på dette med matlaging.
Handle en gang i uka har jeg også starta med. Hver fredag handler jeg inn alt jeg har planlagt, slik at det aakkurat holder til neste fredag.

Biff, pasta (av fullkorn), salathoder, agurk, tomat, paprika. Bananer, epler (sånne pink lady. Veeldig godt!) og kiwi (til ære for deg, Åshild D.C). Eplejuice & lettmelk. Makrell-i-tomat, leverpostei og fiskepudding. Pesto og avokado. To brød som er grove, enten 3/4 eller 4/4. Det står nemlig på pakka. Marinade. To stykker biff.
-og to slitne hender når jeg bærer dette hjem ifra butikken.

Du og du. Gøy med mat!

Det er vel strengt tatt på tide med en ny hobby nå, Ari!

Jeg må ta meg en tur med en av disse snart.
Det er nok lurt.
London -it's been too long!

Her har du min lille drøm:

Gatefester!
Alle kommer ut fra hiene sine. Griller blir satt opp. Vil du spille badmington, sa du? Jeg også (FANtastisk gøy). Slåball (der jeg får til å skyte ballen litt lengre enn fire meter) og mulighet til å hoppe paradis. Det skal være god musikk på. Sånn musikk som
får alle til å danse i pur glede; "åå! DEN sangen er kul! -og så begynner alle å danse -samtidig som de legger alle hemninger hjemme i de gråe hverdagsrutinene sine.

Fint!

En annen ting jeg vil ha på festen min er hvite hverdagsroser; Jeg vet ikke navnetpå disse blomstene, men de er så fine at jeg kaller dem hverdagroser. Overalt på bordene som er dekket med fine, blomsterduker skal disse blomstene stå. Folk skal ha med seg mat og drikke, og sammen lager vi tidenes største koldtbord. Nevnte jeg lyktene som blir fine utover kvelden -når festens kjekkas tar frem gitaren og spiller en (trofast) slager (som får alle jentene til å bli småbetatt av han) som gjør at stemninga når nye høyder når dagen går over til å bli kveld. Ikke glem allsangens fantastiske ringvirkninger.

Det skal VÆRE så god stemning!

Så der har du min drøm. En skyfri himmel, noen problemfri timer i gode venners lag.
Nykter -men svimmel. Svimmel av GLEDE. Så glad for litt fred.

For vi skal nemlig kose oss på denne festen.
HJERTELIG VELKOMMEN ER DU!

Vi sitter rundt flygelet. Pianisten spiller alt vi måtte ha på ønskelista vår.

Tiden for ønskekonsertens høydepunkt var kommet:

"Kan du ikke spille den der.. am.. ehm.. JO! American Grace".

Joda, amazing grace er herved neste post på programmet.

Idag skal jeg gå på skitur igjen.

DET blir fint, det.

Jeg og Marenparen skal gå på tur nedover bakkene til Sognsvann. Altså "jukseløypa". Pappa tok meg også med på denne løypa en gang -bare motsatt retning. Altså en eneste lang oppoverbakke. Det eneste som holdt meg oppe var tanken på varm kakao og bolle når vi kom frem. Når pappa da ymta frempå at det ikke var "heelt sikkert at den hytta er åpen altså, Kari" -da ble resultatet drapstrusler mot far fra datter. Ja, minstejenta var så trøtt at hu kunne faktisk drepe for å få den kakaoen. Heldigvis var hytta åpen og pappa hadde latt sparekniven være igjen hjemme.

Men jeg må gå. Snø, skog, ski og smøring venter på meg -og jeg liker det!

Skaff deg et godt brød, pålegg verdig en students lommebok, sov godt, lenge og vel (dette kommer selvsagt FØR delen med godt brød og pålegg), finn fram aftenpostens mange aviser, bestill et behagelig snøvær, still inn radioen på P1, ha klær som ikke strammer noen sted, og sett deg ned og bare nyt at dagen er søndag -og at dagen er ment som en hviledag. Det slår bare ikke feil.
Og så kan du tenke på en morsom ting. Trenger du et forslag til en morsom ting? okay: Se for deg folk som skal prøve å kvele gjespen sin -for å ikke vise at de er trøtte. Resultatet er en herlig grimase som gjør alt annet enn å pakke inn at de faktisk er utrolige trøtte.

Så du sitter her og surfer, ja.

Leser ikke til eksamen?
IKKE JEG HELLER! FOR JEG ER FERDIG!

Takk OG lov OG pris OG glede for det.

Jeg gleder meg til jeg & Maria skal se Coldplay live til sommeren, jeg.

En annen ting som er riktig så fint, er at Janne har bursdag idag.

Tenk, jenta er blitt 22 år! (værsegod, Janne. Any time.) En annen ting, som

kanskje er ørlitegranne irriterende, er at jeg har leamus på øyet

hele tiden. "Åneida. Er ikke på gråten, bare har.. nei.. Du tror

ikke på meg uansett. Jaaada, er på gråten". Men siden folk dør av

sult i Afrika, har jeg det virkelig ikke ille. Fikk også en riktig så fin

kjole av mamma. Sånn som går inn i livet, og skjørtet går ut. Blomstrende.

Dritfin. Så tusen takk til mamma (som sikkert ikke har sagt dette til

pappa, og som sikkert får et forklaringsproblem nå).

Kort oppsummert: Konsert blir ikke feil, JanneFina har bursdag,

øyet er litt slitsomt og jeg har fått fin 50-tallskjole.

Og der sitter du og surfer.

Leser ikke til eksamen du heller?

I natt drømte jeg at jeg skulle til Amerika.
Hadde ordna med ALT sammen. Virka ice cool, baby. Men inni meg gikk jeg rundt med tanken "men HVOR i dette landet skal jeg". Til slutt måtte jeg lette litt på sløret, og sa til de rundt meg at jeg ikke hadde visum. Heldigvis kunne man fikse sånt på Narvesen. I drømmen min altså. Jeg tror faktisk det er en av de rareste drømmene jeg har hatt. Den eneste drømmen som slår denne, er når jeg drømte at jeg og pappa hadde tent på bestemor. Vi HADDE selvsagt ikke gjort det, men ingen i rettsalen trodde på oss. Det var jo det som var så fortvilende.
Så har man morsomme drømmer.
Som når jeg drømte så levende at jeg kunne fly. Fyttigrisen. Det var så levende det. Men jeg gikk jo på den berømte smellen når jeg dagen etter skulle VISE min søster hvordan man kunne fly. Det gåååår nemlig an det, Åshild! Eller hva med den gigasvære bløtekaka jeg drømte om en gang? Som stod på den lille pulten min, så stor at jeg kunne se den fra senga mi (sånn seng med to etg, vet du. Sengekøye, hengekøye, køyeseng). Det faktum at jeg ikke er så glad i kaker, betydde fint lite.
Eller når man kan gå på skyene. At de er myke og gode. Nesten litt rosaaktig. Drømte garantert det etter at jeg hadde sett på Mummitrollets talkshow på NRK1. Alltid like festlig å våkne opp fra disse drømmene. Alltid.
Men likevel. Frista med en tur over dammen. Skal ikke si noe på det!

OM Å VÅKNE TIL LIV IGJEN

Min formkurve har hatt en spasertur nede i dødsskyggens dal, men er virkelig ikke langt unna det å hvile i grønne enger.

Influensa er vel en dekkende forklaring på min tilstand de siste dagene. Der jeg vanligvis har sovnet etter, tja, fire og et halvt sekund, har jeg nå brukt i overkant av to timer. Drøyt lenge. Leddene mine har vært såre, og jeg har fått en gange lik en bryggesjauer (vet ikke åssen det skrives, må ta meg en telefon til Jorunn Stiansen om det ordet). Noe annet jeg også har bitt meg merke i er HVOR mye vi faktisk svelger i løpet av, tja, skal vi si ett minutt? Når man har en en motorsag i halsen som setter inn all sin styke hver gang du må svelge, legger man merke til sånt. Jeg lover. En hoste verdig en whiskyelskende kvinne i åttiåra er jeg også blitt velsignet med. En stemme som enten har vært fraværende, eller som gjør at det høres ut som om jeg konstant er kun sekunder fra å begynne å grine (eventuelt at jeg høres ekstremt nervøs ut) har krydret min kommunikasjonsevne.

MEN! Når det har sett som mørkest ut har det kommet fine mennesker innom rommet, innerst ved kjøkkenet, bak kjøkkenbenken. Noen har tatt turen enten noen meter fra sitt rom, fra sin leilighet på fjellhaug, fra sin skole eller sendt en melding fra sin mobil. SÅNT varmer, folkens! Særlig for ei jente som skal takle alle andres sykdom (vi leker ikke sykepleier) men som legger seg ned for (nesten) å dø når hu selv blir syk. Noen av dere har ikke engang kommet inn døra til rommet, fordi jeg har hengt litt for mye med mine nye venner: smertestillende. Noen har fått lov ti å komme inn, men har måtte gitt opp kampen for å få øyenkontakt med meg. Andre igjen har sett meg sittende og uttalt "ikke så fresh idag, Key?". Til sist har vi de som ringer og sier at "du MÅ ikkje FINNE på å dra te dei ikveld!". Eller når læreren min gir beskjeden om at jeg klarte praktisk prøve, selv om jeg både så og oppførte meg som en sjarmerende narkoman på blåbærtur inne i en tennishall.

Uansett -det er så godt når dere BRYR dere. Og dere vet godt hvem dere er. (Hvis du ikke føler deg truffet, er det enda ikke for sent å vise medfølelse. For jeg er LANGT derifra frisk. Håneida. Så her er det bare å kjøre på med morsomme overraskelser, koselige meldinger og besøk).

Det er noe herk å bli syk, men det er noe fantastisk ved å få medlidenhet oooog. Må innrømme det.
Greit, formkurven har vært nede i dødsskyggens dal. Men jeg våkner til liv igjen nå, og de grønne engene KAN virkelig ikke bil grønne nok!

Har alltid sett på meg selv

som et A-menneske.

Men når jeg så dette

bildet av meg selv,

ble jeg brått usikker.

misjon i utlandet: satse på lange og varige relasjoner. Vennskap. Helhjertet innsats som varer lengre enn en uke.

Jeg synes det er merkelig at vi ikke satser mer på denne måten også i Norge.
Hvorfor har vi ikke mer dispippeltrening?
Hvorfor har vi ikke flere husmenigheter?
Hvorfor er ordet kirke blitt et ord vi forbinner til et bygg?
Hvorfor synger vi "Jeg vil gi deg alt" uten følge det opp med gjerninger?
Hvorfor ber vi om ferdiglagte gjerninger uten å lete etter dem?
Hvorfor vil vi at vennene våre skal bli kristne uten at vi lever med dem.
Hvorfor s n a k k e r vi alltid om å bli bedre til å lese i bibelen?

Kanskje vi skal begynne å benytte oss av strategien de benytter seg av utenfor Norges grenser:
Satse på levende kirke; der vi selv er byggverket.
Satse på husmenigheter der man blir sett, og kan stille hverandre til ansvar.
Lære hverandre. Gi hverandre mot. Gi hverandre oppmuntring. Sammen blir mer lik Kristus -slik at vi faktisk kan kalle oss kristne (fordi vi ligner Kristus -det er der ordet kommer fra).

Slutte å leve for oss selv, heller leve for Gud.