jul. Jul. Strålende jul.

Jula 2007 har bare noen få herremåltider igjen, og magesekken skal etterhvert få en hederspris for unormal god innsats disse desemberdagene. En veldig fin jul ble det dette året. Det har ikke vært noe krangling, men heller fetteren til krangling: diskusjoner. Temaene vi har vært innom på disse diskusjonstimene er alt ifra hvem som kjøper julegaver (kjøper du til den? hvor mye skal vi gi? ønsker hun seg det? ikke?) -til hvem som skal ta oppvasken etter et måltid.

Likevel er det noen få ting ved min familiejul anno 2007 som jeg vil trekke frem.

Vors hos Søster.
Grøt hos Åshild & mannen hennes; en ny og kjær landsmann i familien vår. Med seg har han tatt med eksotiske ting ifra verdensdelen der løver sprader rundt: god kaffi etter en grøt pappa syns var FABELAKTIG god (-pappa er overhode på denne mattypen) og mye latter, sang og glede. Det var faktisk så gøy at jeg ble rørt!

Spill.
Vi liker ikke (!!) spill i familien vår. Men ordleker -bring them on! Hu og hei. I år hadde vi en ny vri der vi like gjerne kjørte på med at alle skulle si ett ord hver. Ja, nettopp, den du sikker har lekt på leir. Det bærte også preg på stemninga at vi hadde spist hele godterilageret til Svinesund, og at latteren dermed satt l-ø-s-t. Særlig setninger som "Øystein er en bedriten fyr..." slo meeget godt an.

Lydnivå.
Hvor begynner man? Jeg skal ærlig innrømme at jeg har blitt velsignet med stemme og latter som høres. Men èn dag i året slipper også de andre i familien seg løs -og det blir et utbrudd på Richters Skala som merkes i resten av rekkehuset.

Lytting.
... lydnivået bærer også preg av at vi ikke KAN lytte til hverandre. Midt i setningene til de andre, tenker vi at dette er Å SÅ kjedelig -og så begynner man med ny historie, som selvsagt er mye mer sprudlende enn den forrige som ble forsøkt fortalt. Det er altså mange vittige poeng, rørende historier og spennende virkelighetsflukter som aldri vil få sin slutt hos oss. Rett og slett fordi konkurransen om lytteren er for hard.

Varme.
Jeg tenker at vi kunne lett startet en badstubedrift med den overdrevne vedforbruket vi har. "nei, nå er det bare glør igjen. Kan noen lempe inn 7-8 vedkubber i ovnen nå?!" -pluss at den elektriske ovnen gjør sitt for at temperaturen aldri kommer under den magiske 25-grensa.

Mat.
Den delen er vi ikke ferdige med. Det er nesten blitt et rituale: synge for maten, spise (som om det var vårt siste måltid -hver gang) for så å diskret ta opp den øverste knappen i buksa. Samme regla hver gang. "Om jeg vil ha mer? jeg er jo eeegentlig mett nå, men siden du insisterer tar jeg gjerne en like stor porsjon igjen".

Vær.
Ingenting er som litt regn, overskya vær og grågrønne plener en 24. desember. Få ting som slår det!

Jul. Jul. Strålende jul!

Hva 2007 lærte meg...

Jeg har opplevd litt av alt dette året. Mye har satt seg fast, likevel er det de siste dagene som vil følge meg inn i 2008.

Når man jobber på et eldrehjem møter man mange fantastiske mennesker. Med et langt liv som har gjort dem mette av dage, møter de meg med rynker som er formet av varme og hjertelige smil. Hendene er grå og bærer preg av å ikke ha så mye krefter som de skulle ønske -men de har nok krefter til å holde hånda di godt når du forsiktig ønsker dem god jul.

Denne juledagen var jeg så heldig å snakke med henne. Sitte ned, glemme alt og alle for en stund. Bare lytte til henne. Om den flotte ballettdanserinnen hun en gang var. Om livet hennes. Om drømmene hun hadde hatt, fremtiden som ble nåtid og til slutt fortid for henne. Om hvordan hun mener bagateller og småting ofte kan styre ting feil. At man heller må la de riktig småtinge få styre. Om å ta vare på lykkestunder.

Med varme øyne så hun på meg og fortalte at jeg var nå der hun en gang var. På starten av reisen min.
Jeg starter reisen min nå. Lar alt som skjedde i 2007 være der, og lar 2008 stå som mitt år. Et år der jeg skal ta vare på de små øyeblikkene, de jeg kaller lykkestunder.

O jul med din glede!

Lenge siden jeg har ledd SÅ mye som jeg gjorde idag!

Andre familier bruker lillejulaften til å vaske, stresse og gjøre unna siste del av julestria. Herr og Fru Eklund inviterer heller nabojentene inn på førjulsparty! På menyen var det pølser i lompe eller brød (eller den populære varianten bare Pølse uten unødvenig tilbehør).

Videre ble det søt og syrlig allsang rundt juletreet med pianospill (-av en lattermild Kari som sleit noe alvorlig for å holde alvorlig).

Twist, non stop, potetgull, mandariner, brus og druer gjorde sitt for at blodsukkeret nådde nye høyder og at stemningen aldri nådde helt bunnen.

Jeg er velsignet med verdens beste naboer her hjemme:)

..når man innser at man er underlegen...

Det er noen situasjoner i livet som tvinger selvfølelsen ned sammen med eplet som ikke faller langt fra stammen. Her er et knippe av mine favoritter:

1)
Når du, som 8. klassing, kommer inn på Carlings. Fyren bak kassa har siste mote, og jammen noe som ikke har kommet på mote enda -men som blir SÅ hot om 34 år. Han er forut sin tid med andre ord. På klingende svensk presser han ut "hej hej, hallå, darling! Trengs det nått hjälp här?". Med skinnryggsekken på, briller som dugger selv et kvarter etter at du har kommet inn i butikken, vintersko med 7 cm såler (over hele fotsålen) og lekker, kortklipt frisyre à la 1973 -så innser man gjerne at en Bli Ny Dag med KK ikke hadde vært det teiteste forslaget.

2)
Når du har fått lirka av deg frasen "nei, du jeg bare ser litt, jeg" går man gjerne med litt stive skritt ut av butikken. Akkurat når du forlater åstedet, kommer alle hipp og hopperne ifra den siste musikkvideoen til Missy Elliot. Blingbling, adidas, nike, boblejakker (som egentlig er ganske så teit på alle andre enn disse) og hår som er verdig enhver prisutdeling. Det virker som om de har med seg hundre instrumeter: blåsere, trommer og hele koret til babtistene i New York -for det svinger av dem. Det er sjeldent man føler seg så hvit og traust som da, men for å vise at man er med på notene, tramper man forsiktig taktene med storetåa. Ikke noe å si på rytmeferdighetene her i gården, nei!

3)
Et annet eksempel er når du spør etter musikken til "Kamilla og Tyven" rett etter at fyren foran deg i køen har kjøpt Jimi Hendrix, Dream Theathre eller Doors. Da lirker man frem den Å SÅ unødvendige løgnen: "Nei, dere har ikke den? okay.. det var en gave uansett".

4)
Det kommer tider der man blir kjent med nye folk. Når man har unnagjort delen der man forteller at "ja, jeg er minst - og ja, det ER broren OG faren min det, ja!" -da kommer man til delen der man skal brette ut i nor, sør, øst og vest om en hobby. Hvordan skal man toppe fritidsaktiviteter som mountainbike, snowboard i alpene "ja, det har blitt en tradisjon da. At hele gjengen drar ned til Østerrike for å stå i bakkene" eller å pryde alle offentlige vegger i storbyen (les: grafitti)? Det er umulig. "Ja. Grafitti, ja. Jeg liker ganske godt å tegne, selv" -rundt pesnsum man fikk utlevert av læreren tidligere.

...når man innser at man er underlegen, driter man i det -drar til et annet sted de har platekompaniet og kjøper Kamilla & Tyven, danser hele veien til Carlings for å gi svensken en klem -før jeg til slutt beiner ned til Grünerløkka for å henge med vennene til Missy Elliot!

Tid for besøk til tannlegen!

Det har nå gått noen måneder siden sist jeg var hos min beste venn tannlegen. Lenge har jeg gått under den tvilsomme kategorien "begynnende hull". Denne grusomme tendensen begynte vel den dagen jeg som lita jente fikk ansvar for å pusse tennene alene. Før, når pappa gjorde jobben, var beskjeden ifra tannpleieren like klingende hver gang: "se HER, Kari! Tennene dine er kjempeflottte!". Jeg kunne med stolte skritt gå bort til skuffen for å hente meg en ekte (ja, for det VAR ekte diamantringer man fikk hos tannlegen) ring som belønning for vel utført jobb med tannrekkene mine.

Glansdagene mine er forbi. Det er nå bare timer igjen til jeg skal til tannlegen. Jeg har et lite håp om at overdreven tygging av rød extra skal hjelpe litt på disse begynnende hullene. Likevel, jeg ser at lyset langt der fremme falmer. Den litt tjukke, men dog hyggelige, tannlegen nede på Tøyen kommer til å spørre meg (med en sjarmerende tysk-dialekt som ligger tungt over norskuttalen) om jeg har brukt tanntråd. Jeg kommer til å dra litt på svaret, og si forsiktig "jaa". For jeg har jo brukt tanntråd -den som utvider seg. Jeg brukte til og med vanlig tannbørste, elektrisk tannbørste, fluor OG tanntråd -i en måned etter forrige visitt til Tøyen. Jeg fant likevel ut at det fort kan bli for mye av det gode, og bestemte meg for å trappe ned, for ikke å gå lei. Trappe heeelt ned til bare å bruke vanlig tannbørste.

Jeg har, som tidligere nevnt, lenge fått nåde fra borringa under betegnelsen "begynnende hull", men imorgen skal jeg faktisk bli ny! Bort med disse å-så-nære-men-ikke-nok-hulla.

Og mens jeg ligger der med kjeften full av bedøvelse, skruer, puter (ja, for å holde leppa godt oppe) spyttstøvsuger og en maskin som lager unødvendig skummel lyd -skal jeg føre en samtale (!) sammen med Georg Saksehånd. Jeg skal fortelle at jeg er snart 20 år, at jeg liker å tegne, hva jeg jobber med og at jeg aldri mer skal spise godteri. Etter at jeg har mumla frem noen lyder (som kan tolkes som ord og setninger) og tannlegen har nikka og svart "åjaveeeell! zå zpennende, da!" så får jeg beskjed om å skylle munnen med vann fra krana like ved stolen.

Det er jo alltid like delikat.

Man tenker at endelig kan man få bort litt av denne FANtastiske smaken à la stålindustri i munnen, og tar like så greit hele syndeflommen inn i munnen. Så langt, så bra. Men dette vannet skal jo ikke svelges -det skal ut igjen. Heldigvis har bedøvelsen gjort sitt for at man ikke kan forme munnen -og man får samme effekten som når man åpner store sluser slik at en schvær elv kan få fritt spillerom. Alt vannet kommer ut på en gang, og det kommer fort.

"zååå. Har det blitt litt mye gåterì på deg, Kari? Kanzkje du zkal kutte litt ned på zukkeret??"

Ut på tur -dritsur!

Det er gode uker og det er litt mindre gode uker som humper og går. Den siste uka har jeg vært velsignet med sistnevnte. Et eksempel er når jeg tryna (type sånn som man gjør når man er 3 år: beina går litt i kryss og tvers, og man har ikke den kroppsbeherskelsen man så gjerne vil ha) og fått en stygg underarm, håndflate og et kne som er blitt et veldig stilig tilbehør til julekjolen min.

Etter mye frem og tilbake, ble det til slutt at jeg tok bussen hjem på tidlig ettermiddag fredag. Jeg hadde gitt opp kampen mot rotet i leiligheten, og forlot den seende ut som en tornado hadde vært der. Med rolig pust lot jeg Grimstad være Grimstad, og satte kursen mot Oslo.

Etter ti sekunder begynner julefreden å senke seg over bussen, i det en dame rundt 100+ satte seg bak meg og Annki. Hu hadde en heseblesende stemme som kjefta høyt og rundt en god stund. Annki (som forresten redda hele turen bare ved å være der) satte to strenge øyne inn i mine og sa: NÅ setter vi oss lenger frem.

Godt mot igjen! Hadde troen på at dette skulle gå fint. Bare 3,5 time igjen.

Da våkner de fire ungene fremme i bussen frem til liv. Det er en 2 etg-buss, så de sitter virkelig så langt fremme at de kan ha sine barbeinte (!) bein oppetter vinduet, sokker som flyr frem og tilbake, gameboy med en herlig og skjærende keyboard-lignende lyd (som til og med dekker lydnivået til hu gamle dama på 100+ lenger bak i bussen)som blir flittig brukt. Nevnte jeg at en av disse herlige -og ærlige- ungene fant det for godt å spy OPPI doen, så hu tok det like så greit RUNDT? Jeg kan også i forbifarten nevne at jeg og Annki satt like ved denne doen.

Jeg har gått barne- og ungdomslinja og pleier egentlig å være ganske tålmodig når det kommer til disse skapningene. Men når du sitter i en unormalt trang buss, har folk som lever i Wild, Wild West rundt deg -da fylles begeret opp med STORE dråper som gjør at man ikke er langt unna å ta kvelertak på alt som puster og beveger seg.

Ut på tur -denne gangen dritsur!

I'm driving home for christmas

Jeg har en lei tendens til å overpakke når jeg drar hjemover.
Lære av mine feil?

Neeeh. Lære av feilene våre, det kan vi gjøre når vi blir gamle.

Idag er det tid for å sette på Chris Reas' "Driving home for christmas". Jeg skal østover til De Konservatives Høyborg i Oslo,jogge rundt sognsvann, på MUF og jeg skal handle julegaver.

Men aller viktigst: Jeg skal henge med vennene mine før de drar hjemover de òg, og så skal jeg være med familien min. Bkli skjemt bort av mamma og pappa, le med Åshild & Smasha & Øystein.

Jeg glllleder meg, kjenner jeg.


I'm driving home for christmas! -med ALTfor mye bagasje.

Looking good -feeling good!

Det skjer hvert år. Planer om å bli fin til ulike festlige arrangementer blir lagt. Man skal komme inn i en kjole (som på mystisk vis har krympet siden sist) som kanskje har litt feil snitt, men som plutselig får riktig snitt i det man tar en titt inn på dnbnor.no og de røde tallene på minussiden lyser i julas farge.

Man legger planer om å trene. Minst 3 ganger i uka. Viktig å ikke starte for sterkt, ellers hadde man jo kjørt på med 7 dager i uken. Ikke noe vits med å ha hviledager. Uansett. Punkt 1 på lista til å bli julefin er i orden: trening.

Neste er å ikke spise godteri, kaker, sjokolade, kakao, gløgg eller noe annet som er ulovlig godt. Punkt 2: Riktig kosthold.

Siste punkt er å få nok skjønnhetssøvn. Legge seg før tolv, for alle vet jo at det er timene FØR tolv som er godt for kroppen. Punkt 3: Nok søvn.

Alt i orden så langt. På papiret.

For Nattønske på P1 har nesten blitt noe jeg "må" få med meg. Klokka to er verten ferdig med å hilse til alle trailersjåførene, jordmødrene på nattevakt og til "Tina ifra din sussebass i Tromsø". Punkt 3 har altså gått i dass..
Punkt 2 er heller ikke på skinner enda. På matfronten spiser jeg omtrent alt jeg kommer over. Likevel er mørk sjokolade en gjenganger (utrolig mye mer sunnere enn lys sjokolade. Selv om du spiser 1 kg. Det ER sunnere!;).
Punkt tre? Kutter ned til trening 1 gang i uka. Viktig å ikke stresse kroppen unødvendig.

Resultatet er IKEAposer under øynene, nyydelig hud (som får meg til å mimre tilbake til praksisen i barnehagen -da en av ungene ser med skrekk på meg og spør: Hvorfor har du så mange røde prikker i ansiktet???) og et ekstra lag med varmeelementer rundt hofta -formet av Troika-sjokolader.

Julemiddag? gi meg beskjed om hvor og når -jeg er klar! Beinklar.