Igår besøkte jeg bestefar i Porsgrunn. Satte utrolig stor pris på å se han igjen! Det var reine slektstreffet, for bror og Marianne (utrolig bra jente!) tante Solveig, onkel Peter og jeg var der. En fin dag!
Jeg kan fortelle at jeg var på McDonalds tidligere, at den iiiskalde leiligheten til bror ble besøkt av meg. Jeg åpna fryseren hans og varma meg -det forteller vel litt om temperaturen i hans majestetiske slott. Jeg kan også fortelle jeg kjørte gjennom gata jeg bodde i som barn og at jeg ble sånn koselig nostalgisk.
Men jeg hopper over det!
Jeg går heller rett over på delen der jeg skulle komme meg inn til Oslo. Marianne hadde ei venninne som skulle innover, og jeg kunne sitte på hvis jeg ville. Til stor glede for den slitne lommeboka til Kari. God stemning, musikk ifra Notting Hill (aahw) og morro prating. Vi kommer oss langt og lengre enn langt gjennom tåke og 40 km/t. Vi kjører forbi den fancy By The Way-kafeen (derfor bildet. Må jo alltid ha et illustrasjonsfoto) og aner fred og ingen fare. Til og med bomstasjonen blir passert uten nevneverdige hindringer (bomstasjoner er ikke helt min greie. Kommer tilbake til det senere en gang).
MEN! Plutselig streiker clutchen på Henriettes (det er navnet til den herlige jenta) store glis. Lynraskt reagerer hun med å sette den i fri, og får bilen sin inn til siden. Noe måtte gjøres, noen måtte ringes -og valget falt på pappa'n til Henriette. Selvsagt. Vi leker ikke pappajenter. Han sa at vi måtte ringe videre til forsikring, falcken og ordne ting og tang. Jeg lot Henriette ta seg av dette her.
FOR!
Jeg fant ut igår at jeg virkelig ikke har peeeiling på biler. Det eneste jeg vet er at man gjerne trenger clutchen for å gire. Man kan visst gire uten òg, men da må man ha riktig turtall. Jeg ble med andre ord mer og mer blond etterhvert som tiden gikk. Noe samtalen med forsikringa beviste:
-Hei! Vi er to jenter som trenger hjelp. Vi er... Ja.. hvor er vi?? Vi har kjørt forbi en By The way, og en bomstasjon. Den bomstasjonen er ca 100 meter bak oss. Eller.. kanskje 200. Eller 300!Hva som har skjedd? Altså.. vi hørte et smell. Eller gjorde vi det? jo.. Men clutchen har iallefall løsna. Kan dere komme og hjelpe oss? ja? takk skal du ha!
Vanligvis ville jeg blitt riiimelig hysterisk og fortvila. Men ikke igår. Jeg storkoste meg! Musikk, latterkrampe og morro. Jeg visste jo at jeg kom meg hjem en gang! Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Det ble òg bevist for meg igår kveld. Hele dagen, kvelden og tidlig natt ble en eneste opptur for jenta som ikke har PEILING på bil.
(PS! Parklys. Det betyr parkeringslys. Det er jo noe ALLE vet. Utenom meg.
