Ut på tur -dritsur!

Det er gode uker og det er litt mindre gode uker som humper og går. Den siste uka har jeg vært velsignet med sistnevnte. Et eksempel er når jeg tryna (type sånn som man gjør når man er 3 år: beina går litt i kryss og tvers, og man har ikke den kroppsbeherskelsen man så gjerne vil ha) og fått en stygg underarm, håndflate og et kne som er blitt et veldig stilig tilbehør til julekjolen min.

Etter mye frem og tilbake, ble det til slutt at jeg tok bussen hjem på tidlig ettermiddag fredag. Jeg hadde gitt opp kampen mot rotet i leiligheten, og forlot den seende ut som en tornado hadde vært der. Med rolig pust lot jeg Grimstad være Grimstad, og satte kursen mot Oslo.

Etter ti sekunder begynner julefreden å senke seg over bussen, i det en dame rundt 100+ satte seg bak meg og Annki. Hu hadde en heseblesende stemme som kjefta høyt og rundt en god stund. Annki (som forresten redda hele turen bare ved å være der) satte to strenge øyne inn i mine og sa: NÅ setter vi oss lenger frem.

Godt mot igjen! Hadde troen på at dette skulle gå fint. Bare 3,5 time igjen.

Da våkner de fire ungene fremme i bussen frem til liv. Det er en 2 etg-buss, så de sitter virkelig så langt fremme at de kan ha sine barbeinte (!) bein oppetter vinduet, sokker som flyr frem og tilbake, gameboy med en herlig og skjærende keyboard-lignende lyd (som til og med dekker lydnivået til hu gamle dama på 100+ lenger bak i bussen)som blir flittig brukt. Nevnte jeg at en av disse herlige -og ærlige- ungene fant det for godt å spy OPPI doen, så hu tok det like så greit RUNDT? Jeg kan også i forbifarten nevne at jeg og Annki satt like ved denne doen.

Jeg har gått barne- og ungdomslinja og pleier egentlig å være ganske tålmodig når det kommer til disse skapningene. Men når du sitter i en unormalt trang buss, har folk som lever i Wild, Wild West rundt deg -da fylles begeret opp med STORE dråper som gjør at man ikke er langt unna å ta kvelertak på alt som puster og beveger seg.

Ut på tur -denne gangen dritsur!