Tid for besøk til tannlegen!

Det har nå gått noen måneder siden sist jeg var hos min beste venn tannlegen. Lenge har jeg gått under den tvilsomme kategorien "begynnende hull". Denne grusomme tendensen begynte vel den dagen jeg som lita jente fikk ansvar for å pusse tennene alene. Før, når pappa gjorde jobben, var beskjeden ifra tannpleieren like klingende hver gang: "se HER, Kari! Tennene dine er kjempeflottte!". Jeg kunne med stolte skritt gå bort til skuffen for å hente meg en ekte (ja, for det VAR ekte diamantringer man fikk hos tannlegen) ring som belønning for vel utført jobb med tannrekkene mine.

Glansdagene mine er forbi. Det er nå bare timer igjen til jeg skal til tannlegen. Jeg har et lite håp om at overdreven tygging av rød extra skal hjelpe litt på disse begynnende hullene. Likevel, jeg ser at lyset langt der fremme falmer. Den litt tjukke, men dog hyggelige, tannlegen nede på Tøyen kommer til å spørre meg (med en sjarmerende tysk-dialekt som ligger tungt over norskuttalen) om jeg har brukt tanntråd. Jeg kommer til å dra litt på svaret, og si forsiktig "jaa". For jeg har jo brukt tanntråd -den som utvider seg. Jeg brukte til og med vanlig tannbørste, elektrisk tannbørste, fluor OG tanntråd -i en måned etter forrige visitt til Tøyen. Jeg fant likevel ut at det fort kan bli for mye av det gode, og bestemte meg for å trappe ned, for ikke å gå lei. Trappe heeelt ned til bare å bruke vanlig tannbørste.

Jeg har, som tidligere nevnt, lenge fått nåde fra borringa under betegnelsen "begynnende hull", men imorgen skal jeg faktisk bli ny! Bort med disse å-så-nære-men-ikke-nok-hulla.

Og mens jeg ligger der med kjeften full av bedøvelse, skruer, puter (ja, for å holde leppa godt oppe) spyttstøvsuger og en maskin som lager unødvendig skummel lyd -skal jeg føre en samtale (!) sammen med Georg Saksehånd. Jeg skal fortelle at jeg er snart 20 år, at jeg liker å tegne, hva jeg jobber med og at jeg aldri mer skal spise godteri. Etter at jeg har mumla frem noen lyder (som kan tolkes som ord og setninger) og tannlegen har nikka og svart "åjaveeeell! zå zpennende, da!" så får jeg beskjed om å skylle munnen med vann fra krana like ved stolen.

Det er jo alltid like delikat.

Man tenker at endelig kan man få bort litt av denne FANtastiske smaken à la stålindustri i munnen, og tar like så greit hele syndeflommen inn i munnen. Så langt, så bra. Men dette vannet skal jo ikke svelges -det skal ut igjen. Heldigvis har bedøvelsen gjort sitt for at man ikke kan forme munnen -og man får samme effekten som når man åpner store sluser slik at en schvær elv kan få fritt spillerom. Alt vannet kommer ut på en gang, og det kommer fort.

"zååå. Har det blitt litt mye gåterì på deg, Kari? Kanzkje du zkal kutte litt ned på zukkeret??"