IDRETTSDAG

Jeg er ferdig med gym og alt det vidunderlige tilbehøret som dette faget hadde. En høydare (fare for skrivefeil her, ja) innen tilbehørsgrenen var -og er- idrettsdagen. Dagen med stor D.
Elsket av friidrettselskere, fotballentusiaster, sprintere -i det hele tatt alle som var glade i idrett, sport og glede.

Det vil si alle utenom meg.

Dette var dagen da den litt for stramme buksa skulle på. Den som gjorde at hoftepartiet ble delt i to: den øvre delen hang litt over strikket på buksa, mens den nedre delen av hofta hadde fått tildelt plass innenfor det skinnende, lilla stoffet. Oppgavene var mange: kaste, hoppe, sprette, springe. Listen ble uendelig lang til slutt.

Premien var idrettsmerket. En uoverkommelig ting. Kravene var rett og slett for store og høye (og brede). Høydehopp for eksempel. Altså.. Når man er litt baktung så er det ikke verdens lettese ting å hoppe over en stang som er på høyde med SAS-hotellet i Oslo. Og kaste-liten-ball-grenen? Jeg hadde en lur teknikk ved å ta armen goooodt bakover, føre den videre oppover, for så til slutt deise denne ballen nedover (slik at det ble en bue) -for så å slippe den sånn at den falt 50 cm foran meg. Kaste den når den var på toppen av den allerede beskrevne buen? det blir rett og slett for dumt. Kunne jo risikere å kaste 30 meter.

Idrettsdag. En gang fikk jeg faktisk dette bedritne merket. Èn gang. Kan enda huske det gledesropet jeg hadde på idrettsbanen ved Sognsvann. Jeg visste at det var kun denne ene gangen jeg ville oppleve det, så jeg nøyt det til de grader.